Forvaltning av vidda

Kautokeino kommunes håndhevelse av dispensasjonspraksis angående motorferdsel i utmark kan vel umulig oppfattes som annet enn dramatisk. I Fd 25.02.09 kan en lese at i perioden 2005-2009 er kun seks prosent av 2274 søknader om dispensajon avslått, altså 113 søknader. Generelt kan en vel en ikke si annet enn at dette har ført til ren voldtekt av naturen. Som samisk kommune med urfolk status og forvaltningsrett skulle en tro at noe av det viktigste var å ta vare på naturen på vidda, disse ressursene skal gi grunnlag for blant annet beiteland for reinen, fiskevann, jaktområder, bærhøsting osv, osv, det siste som en binæring til reindrifta som primærnæring. Store deler av Finnmarksvidda har blitt vannstyrt av lokale kommunale politikere og samiske organer over flere år og har bidratt til ett ørkenområde som det vil ta årtier å bygge opp igjen.

Denne ukontrollerte bruken av firehjulinger sammen med ett for stort antall rein som også nedbeiter landområder vil klart føre til ytterligere forvitring av naturen. I lys av dette kan en jo forstå deler av Samerettsutvalgets innstilling og Den nye sameloven som blant annet tar til ordet for å ekspropriere nye landområder med formål ”reinbeite land”. Skulle dette bli vedtatt er det intet annet enn en ny katastrofe for Finnmark. I denne sammenheng kan nevnes områder i Porsanger – Stabbursdalen- som ett eksempel.

Spørsmålet blir da ganske enkelt og innlysende hvor ansvaret for denne utviklingen ligger og har vært. Med en stadig økende reinpopulasjon over år, i stedet for å følge forskernes råd om reduksjon av reinantallet for en mettet natur må det gå galt.

Fylkesmannen har gjentatte ganger gitt pålegg om endringer i dispensasjonspraksisen men uten resultat. Med ILO 169 som lovgivende dokument og Kautokeino som samisk kjerneområde hevdes retten til å forvalte bruken av utmark til næringsformål. Det trenges vel ikke noen dokumentasjon på hvordan dette har endt, og dette gjelder ikke bare i Kautokeino området. Fylkeskommunen står maktesløs, selv øverste klageorgan i Norge, sivilombudsmannen må gi tapt. Resultatet av etableringen Sametingen og Finnmarksloven mv. gir dermed konsekvenser for vår felles naturarv som 80% prosent av Finnmarks befolkning har liten eller ingen rett til å påvirke bruken av. Fylkesmannen, som kongens forlengede arm over forvaltingen av samfunnets goder, våre plikter og rettigheter, i denne sammenheng naturresurser, har ingen makt til å påvirke vedtak som raserer og bidrar til økologiske katastrofer på vidda.

Noen betraktninger

Norge som nasjon har unike naturområder. I Nord-Norge og spesielt i Finnmark er disse områdene særdeles sårbare og er derfor definert som, og er, ett polart område. Dette gjelder havområder så vel som landområder. Det betyr videre at vekst og nedbrytning tar dobbelt så lang tid som i ikke arktiske områder og økologien er særdeles sårbar for forandringer. I økologien snakker vi om blant annet, biotisk og abiotisk del, individer, arter, populasjoner og samfunn, biotopene der artene lever danner til sammen et økosystem. Blir betingelsene for eksistens for noen arter borte vil det få store konsekvenser, blir flere betingelser borte snakker vi om en katastrofe. I dette tilfellet arter av planter og der jordsmonn blir ødelagt. Forplantningen av negative konsekvenser stanser ikke bare med dette men følgene av reindrifta og ukontrollert bruk av kjøretøy i utmark vil berøre alt liv i en biotop.

Dette er nok en kjent sammenheng for de fleste men nevner det som et av flere konsekvensområder for det vi ser i dag. Samspillet er både komplisert og sammensatt, de totale konsekvensene vil være en arktisk ørken, noe som er blitt ett faktum over større områder allerede.

Løsning synes å være lett, ved bruk av ILO 169 er det bare å foreslå nytt lovverk som gir mulighet til å beslaglegge nye områder.

Det har over flere år fra forskningshold vært påpekt konsekvensene av overbelastning av naturressursene på vidda. Forvaltningen av våre felles ressurser med de verdier det har for de fleste, burde ikke overlates til en enkelt gruppe mennesker som åpenbart ikke har forstått sammenhengen av det hele. Konkrete eksempler kan i alle fall tyde på dette. En forvaltning av nasjonal verdi krever profesjonell kompetanse og burde vært utøvd av våre folkevalgte på stortinget som representerer hele folket, ikke en selektiv gruppe som på historisk feilt grunnlag har blitt tildelt makt og legimitet på feilt grunnlag.

Som havet er grunnlaget for kystbefolkningens muligheter for å bo og eksistere, burde vidda ha samme betydning og verdi for samene, om det er av uvitenhet eller kynisme i forvaltningen de selv rår over vet ikke jeg, men noe er helt ute av styring. Ødeleggelsene på vidda er i dag blitt så store at det i enkelte områder vil ta generasjoner å restituere seg vist det i hele tatt gjør det. Dette kan til og med sees fra verdensrommet via satellitt bilder og det skulle vel tale for seg selv. Så vil vel kanskje noen si at det ikke alltid har stått så bra til med fiskeriene, rett nok, men gjennom streng forvaltning av Fiskeridirektoratet samt tett samarbeid med flere havforsknings institusjoner har næringen vist både ansvar og forstått at dette må til for en bærekraftig utvikling. Derfor kan konklusjonen i dag sies å være at fiskebestanden er i rimelig god forfatning. I neste omgang vet vi også at det foregår såkalt tyvfiske av kanskje ukjent grad, for å motvirke dette er både kontrollen til havs og til lands tilpasset for å fange opp dette.

Det jeg mener med dette er å påpeke at forvaltningen av landresursene i Finnmark i dag krever mer enn en liten gruppe mennesker som har bevist at dette har gått galt altfor lenge. Det kan imidlertid stilles mange spørsmål omkring utviklingen i Finnmark, og særdeles det som omhandler fremtiden der demokratiet ser ut til å svinne og en ny grunnlov ta form. De skader som har skjedd kan vi lite gjøre noe med men vi kan hindre enn ytterligere vannstyre av vår felles arv.

Trond Olsen Medlem EDL