KOMMENTAR AV ODDGEIR JOHANSEN

Flertallet i Sametinget har som kjent skapt rabalder med sitt vedtak om midlertidige retningslinjer for bruk av utmark etter finnmarksloven. Og det er altså ikke innholdet i retningslinjene som først og fremst har forårsaket spetakkelet, men det at Sametinget vedtok retningslinjene uten å sende dem ut på høring. Sametingsflertallet, blant annet representert ved sametingspresident Aili Keskitalo, har forsøkt å forklare at dette bare er midlertidige retningslinjer. – Det er ikke ideelt at vi ikke får dem ut på høring nå. Men det ville heller ikke vært ideelt å utsette behandlingen, sa hun i Sametinget nylig. Dette har tilsynelatende ikke interessert en katt. Og flertallet har heller ikke overanstrengt seg for å virke imøtekommende overfor sine kritikere.

NSRs representant fra Kautokeino, Klemet Erland Hætta, som også er ordfører i Kautokeino, belyste flertallets holdning nokså klart i et av sine innlegg om saken i Sametingets plenumsmøte nylig: – Finnmarksloven sier at retningslinjene skal ivareta samenes rettigheter og ikke rettighetene til Finnmarks befolkning. Og Sametingets flertall er klare til sikre samenes fremtid og ikke å utsette dette. Sametinget må kunne bane vei for samiske saker, uten å høre på hva en del av Finnmarks befolkning sier, og hva departementet sier. Vi skal lage regler for å ivareta og sikre samenes interesser, sa Hætta.

Dette er rimelig rene ord for pengene. Retningslinjene skal altså ikke ivareta rettighetene til Finnmarks befolkning, men bare samenes rettigheter! Det er vanskelig å bli stort mer politisk umusikalsk i et debattklima hvor bare et eneste lite ord er nok til nærmest å sette hele Finnmark i brann. Men så er det jo slik at Norske Samers Riksforbund aldri har vært særlig opptatt av å være politisk musikalske. Derfor gjør argumenter om at man ikke må lage bråk og vanskeligheter lite inntrykk på NSR. Der i gården holder man seg nok mer til det bjørnsonske «fred er ei det beste, men at man noget vil».

Det betyr at NSR ikke er synderlig opptatt av hva ikke-samer i Finnmark måtte mene om dem og deres ideer. Og de er heller ikke redde for å lage bråk, hvis det er nødvendig. De bryr seg derfor lite om klager fra sine motstandere om at de går for langt. De retter heller blikket mot staten, som er den som ratifiserer konvensjoner og vedtar lover. Og at konvensjoner også gjelder for fylkeskommuner og kommuner, ja, liketil for private rettssubjekter som utøver offentlige oppgaver, det fastslo tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith nylig i Karasjok på Sametingets seminar om en nordisk samekonvensjon. Dermed synes ikke NSR at de trenger å bry seg om det blir litt leven i Finnmark fra tid til annen. Dette er det viktig å ta i betraktning når man skal vurdere også saken om retningslinjene.

Men det er ikke sikkert at virkeligheten er så enkel som her er forsøkt beskrevet. Vest-Finnmark regionråd har varslet boikott av Sametingets retningslinjer. – Når ikke Sametinget bryr seg om hva finnmarkingene synes, så trenger ikke vi å bry oss om hva Sametinget gjør heller. Dette er et overgrep mot befolkningen i Finnmark, sier ordfører i Måsøy, Ingalill Olsen, ifølge NRK. Olsen er også leder i Finnmark Arbeiderparti, og dermed en av de som denne regjeringen og APs stortingspolitikere spør til råds i samepolitiske saker. Det samme gjelder APs sametingsgruppe, som har rast mot flertallsvedtaket i Sametinget i forrige uke. Nå er det neppe Finnmark AP og sametingsgruppa som styrer APs og dermed regjeringens samepolitikk alene. Det er to andre partier som sammen med AP utgjør flertallet på Stortinget, som danner basis for regjeringen. Vi vet forholdsvis lite om Senterpartiets samepolitikk, utover det SPs lille gruppe i Sametinget måtte foreta seg. Gruppa består av en mann i denne valgperioden, nemlig Olaf Eliassen fra Porsanger, som utgjør en del av flertallet i Sametinget. Vi vet fra tidligere at SP stort sett overlater samepolitikken til sametingsgruppa. Men hvis retningslinjesaken skulle spisse seg sånn til at den når regjeringsnivå, er det ikke godt å vite hvor SP-haren hopper. Det er slett ikke sikkert at SP sentralt vil føle seg bundet av Olaf Eliassens disposisjoner.

Det tredje partiet i regjeringen, nemlig SV, har heller ingen stor og synlig samepolitikk som utbasuneres for all verden. SV kortsluttet i sin tid på samiske rettigheter da det ble snakk om privat eiendomsrett, og har siden aldri fått igjen gnisten i samesaker. Den arenaen har man overlatt til stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo fra Alta, som mange mener er valgt inn av altaværingene for å forsøke å begrense virkningene av samepolitikken, og ellers ta vare på Altas interesser i Stortinget. Riktig eller ikke, Ballo er i alle fall svært lite begeistret for Sametingets vedtak. Ifølge Altaposten mener Ballo at vedtaket er udemokratisk og innebærer etnisk diskriminering. Ballo sier at han vil be arbeids- og integreringsminister Bjarne Håkon Hanssen om å «rydde opp». Hva som ligger i å «rydde opp» vet kanskje bare Ballo selv. Men statssekretær Berit Oskal Eira i AID sier til Altaposten at departementet ikke har noe mandat til å oppheve retningslinjene med utgangspunkt i behandlingsprosessen. – Når Sametinget har godtatt retningslinjene, må Finnmark leve med dem, sier Oskal Eira ifølge Altaposten. Hun forstår ellers langt på vei de skarpe reaksjonene mot prosessen, men sier at departementet bare skal påse at retningslinjene er innenfor lovens mandat og «høvelig utformet». Hva er det så sannsynlig at regjeringen og Stortinget vil gjøre om det tilspisser seg kraftig i saken om retningslinjene? Det er nesten umulig å forutse.

Om man holder seg til det som er sagt så langt, vil det neppe skje særlig mye. Men om det skulle gå seg slik til at kanskje et flertall av kommunene i Finnmark følger Vest-Finnmark regionråd og boikotter Sametingets retningslinjer, så blir det ikke bare en sak for fylkesmannens legalitetskontroll og formaljuss. Det blir også en høyst betent politisk sak, og slik sett kan man slå fast at det kan få en betydning for samepolitikken i Finnmark hva politikere i Finnmark mener. Og en boikott blir ikke enkel å håndtere politisk. Finnmarksloven et resultat av en lang og meget vanskelig prosess, med flere runder med utredninger og konsultasjoner med Sametinget. Den er ikke enkel å endre på, slik enkelte nå krever, uten at det vekker sterke protester fra Sametinget, som vil vise til at loven var avhengig av deres godkjenning, og at endringer er avhengige av en tilsvarende godkjenning, ifølge internasjonal rett. Samtidig kan det bli vanskelig for regjeringen og Stortinget å stagge motstanden mot retningslinjene lokalt i Finnmark, som meget fort kan nå stormende høyder. Retningslinjene er blitt en symbolsak i en gammel krangel om samiske rettigheter i Finnmark, som nå er ikledt nye klær, og er på vei ut av startgropa. Tiden får vise hvor det ender.