DEN NYE SAMERETTEN.Av Knut Skog, Tromsø.

Den nye sameretten, fremmet av Samerettsutvalget II (SRII), konkretiseres i NOU 2007: 13 i form av tre nye lovforslag kalt: Kartleggings og anerkjennelsesloven, Saksbehandlings- og konsultasjonsloven og Hålogalandsloven. (Hertil kommer så den allerede eksisterende Finnmarksloven.)  Lovene har forskjellig geografisk nedslagsfelt. Mens de to første lover angår tradisjonelle samiske områder i Norge, utenom Finnmark, gjelder sistnevnte kun Troms og Nordland fylke. Mest vidtfavnende i forhold til saksområder og politisk arbeid er Saksbehandlings og konsultasjonsloven. Her følger noen betraktninger til sistnevnte.

Saksbehandlings og konsultasjonsloven.

 

Loven skal ha gyldighet i det som kalles tradisjonelle samiske områder. Den skal også anvendes ved behandling av alle tiltak som kan få virkning på samisk materiell kulturutøvelse i slike områder, her under petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel (!!) og fiske i kyst og fjordområder. Loven gir Sametinget kompetanse til å gi retningslinjer for hvordan vedtaksorganer skal bedømme virkningen for samisk kultur, nærings- og samfunnsliv. Loven gir også Sametinget en rett til konsultasjon med Stortinget.  Denne gjelder for saker som er underlagt mer enn 30 lovregulerte forvaltningsområder, blant annet: industrikonsesjoner, vassdragsreguleringer, ekspropriasjoner, veier, naturvern, bergverksdrift, motorferdsel i utmark og vassdrag, forurensninger og avfall, saltvannsfiske, plan og bygningsloven, energiloven, offentlighetsloven, reindriftsloven, akvakulturloven, m.m.På et vidtfavnende saksfelt skal så Sametinget konsulteres i den forstand at:  

Konsultasjonene skal gjennomføres med god vilje, og med sikte på å oppnå enighet om eller tilslutning til den foreslåtte lovgivning eller de foreslåtte tiltakene. (sitat § 16)

Denne formulering er i realiteten en forhandlingsrett som når enigheten oppnås nær beslutningspunktet gir fortrinn i forhold til andre høringsinstanser.  Sametinget gjøres med dette til et forvaltningsledd på høyeste nasjonale nivå. Den geografiske avgrensning som ligger i formuleringen tradisjonelle samiske områder avviker fra mandatet til SRII.  Mandatet avgrenser utvalgets arbeid til samiske bruksområder og sier at det også skal anerkjenne den ikke-samiske befolknings interesser i disse områder.  Mandatet gir således til kjenne at en i Norge ikke har områder som ensidig er samiske, men at samisk brukte områder, særlig reinbeiteområder, er områder som også brukes av de som ikke er samer.  Når man i NOU 2007:13 velger å erstatte samiske bruksområder med tradisjonelle samiske områder gjøres avgrensningen utydeligere enn i mandatet.  De fylker og kommuner som har samiske bruksområder er de med reinbeitedistrikter som i alt vesentligste brukes av samer i Norge eller Sverige. 

Saksbehandlings og konsultasjonsloven begrenser seg imidlertid ikke bare til slike områder.  I forhold til sitt mandat har SRII derfor også utvidet det geografiske nedslagsfelt for den nye sameretten. Når utvalget i tillegg benytter betegnelsen ”tiltak som kan få virkning på samisk materiell kulturutøvelse” for nærmere angivelse av saker som krever en egen lov, er utvalget meget uklar.  Kultur er i seg selv nærmest altomfattende hva angår menneskelig aktivitet.  Alt hva vi har gjort og alt vi gjør kan betraktes som en eller annen form for kultur. Materiell kultur er et begrep som vanligvis karakteriserer gjenstander, i motsetning til åndelig kultur. Materiell kulturutøvelse blir da å fremstille eller ta vare på slike gjenstander.  Det er vanskelig å forestille seg at gjeldende lovverk (f. eks lov om kulturminner) ikke evner å ivareta samisk materiell kultur i denne betydning av ordet. Om man kaller næringsutøvelse for materiell kultur er språkforståelsen meget spesiell, for ikke å si det for sterkt. Av næringer er det i realiteten bare reindrifta som rett og rimelig kan kalles samisk, selv om en her også har ikke-samiske utøvere.  Å omtale næringsutøvelse som materiell kultur med spesiell nasjonal tilhørighet er ikke klargjørende.Hva gjør samisk jordbruk forskjellig fra norsk jordbruk? Hva gjør samisk fjordfiske forskjellig fra kvensk eller norsk? Så uklart som SRII formulerer seg er det vanskelig å se konturene av saker som ikke kan få innvirkning på samisk materiell kulturutøvelse.  SRII er av den oppfatning at de merkostnader som Saksbehandlings og konsultasjonsloven gir opphav til ikke er vesentlige.

Virksomheten og kostnadene kan stort sett dekkes innenfor de berørte instansers bestående kompetanse og budsjetter. Noe samlet anslag er ikke gitt. Under enhver omstendighet er kostnadene en følge av landets folkerettslige forpliktelser i følge SRII. Det vises her spesielt til ratifiseringen av ILO konvensjon 169.  Til syvende og sist er det staten som må dekke kostnadene.Loven vil medføre at Sametinget og dets organer vil bli tilsendt et større antall saker enn i dag. Disse vil også omfatte saksområder tinget til nå ikke har hatt befatning med. Kravet til forsvarlig saksbehandling vil resultere i behov for kompetanse og kapasitetsøkning.  Dette vil kreve øket bemanning. Sametinget som ”Statlig” forvaltningsorgan vil dessuten medføre at underliggende organer (fylke, og primærkommuner og næringslivet) må forholde seg til to overordnede instanser. Merkostnader vil her være både tid og penger. Statens folkerettslige forpliktelse gjennom Stortingets ratifikasjon av ILO 169, er det sentrale argument for innføringen av Sametinget som nytt nasjonalt forvaltningsledd. SRII fremmer i dag bare hva som følger av et tidligere stortingsvedtak. Til det er å bemerke at Stortinget normalt forutsetter at alle konsekvenser av en ratifikasjon legges frem før beslutningen tas.  Spesielt gjelder det virkninger for landets lover.  De nødvendige lovendringer som nå fremmes, snart 20 år etter, ble ikke nevnt i justisdepartementets høring knyttet til ratifikasjon av ILO 169 (se  St. prp. Nr. 102 (1989-90)) enda dette eksplisitt blir etterspurt når saker av denne art  sendes på høring.  Økonomiske konsekvenser nevnes heller ikke. Om Stortinget bevisst eller ubevisst er blitt villedet, er det like kritikkverdig.

Ny etnisk dimensjon

Vedtas SRII- forslaget blir en nye etnisk dimensjon innført i forvaltningen. Resultatet blir merkostnader hos alle berørte parter og forskyvninger i maktforhold på den politiske arena.

Sametinget, med legitimitet i ca. 10000 velgere, sideordnes Stortinget. Det gjøres til et nasjonalt forvaltningsorgan, og blir et 4. ledd i beslutningskjeder fra grasrota og opp.  

Forslaget bygger på den oppfatning at dagens folkevalgte organer ikke evner å ivareta samiske hensyn i tilstrekkelig grad.  I saker som både har en norsk og en samisk dimensjon, innføres en form for dobbelt demokrati.  Avhengig av avstamning skal noen kunne virke i begge.  Dagens samfunnsutvikling etterstreber integrasjon og likeverdighet mellom alle landets innbyggere, uansett opprinnelse.  De tiltak som SRII her vil innføre ved lov gir personer med samisk aner politiske rettigheter ingen andre norske borgere har.  Deres stemme teller dobbelt. Forfordeling av politisk makt på etnisk grunnlag er uverdig og uklokt.  Historien til Sør-Afrika og USA viser hva dette betyr.