Det prates stadig om samene som ”ett folk”, mens virkeligheten er at det som nå kalles den samiske befolkningen i århundrer har levd i større eller mindre uavhengige grupper.

Begrepet ” ett folk” er et samlebegrep som ofte benyttes i samepolitikken. Samene er ikke ”ett folk”, men det man i dag kaller det samiske folket består av en rekke grupper som har mye felles og bør etter vår oppfatning benevnes som et etnisk og kulturelt mangfold eller et ”lappeteppe” i Finnmarks befolkning. Skolter, østersjøfinner, vestersjøfinner, lapper, kvener, karelere,  osv. er en del av dette”lappeteppet”, spesielt i Finnmark, men har i dagens historie blitt fremstilt som ”en” særegen minoritet i det samiske kulturlandskapet.

norway-russia_1825.jpg Bilde: Grenseområdet mellom Norge og Russland i 1825. Kilde: Wikipedia

Sametingets engasjement og iherdige arbeid de senere år med identitetsendring fra begrepene finn, lapp, skolte osv. til at alle disse folkegruppene nå heter samer har ført til at mange føler seg i et etnisk ingenmannsland. Vi er ikke lenger godkjent som rettighetshavere i Finnmark og demokratiet skal ikke lenger være gyldig for oss om vi ikke definerer oss under begrepet same. I tillegg må vi bekrefte at vi føler oss som samer dersom vi skal være med i det selskapet.  Hva ”følelsen same” går ut på har vi ikke klart å få svar på enda.  Det å ”føle” seg som same oppfattes av mange som å melde seg inn i en menighet.

Dette er et systematisk forsøk på å endre identiteten til mange. De kjenner seg ikke igjen i den kulturen som i dag blir fremstilt som samisk. Det er ikke så rart. Både språk og kultur har vært forskjellig. Reindrift, kofte og joik har nok vært kultur blant folk i indre Finnmark. Folket i kyst- og fjordstrøkene har levd av småbruk, jakt og fiske, noe som har ført til en helt annen kultur og levemåte.

I nyere samisk forskning blir den kulturelle forskjellen usynliggjort, og det gis et inntrykk av at alle disse folkegruppene har den samme bakgrunn. Derved har Sametinget klart å få forvaltningsansvaret for det som i dag kalles samisk kultur og samisk språk og har derved også lagt premissene for hvordan det samiske skal ivaretas. Blant annet gjennom Finnmarksloven, Plan- og bygningsloven og Kulturminneloven. Dette har trolig skjedd på grunn av at sær¬interesse¬organisasjoner fra indre Finnmark har vært de som har vært mest aggressiv i sine krav og har fått lov å legge premissene for hva som er godkjent som samisk kultur og samisk rett.  Resten av befolkningen har mistet sin historie.

Hvis vi ser på Sametingets legitimitet i de kystnære områder så er den uhyre svak. Dette til tross for at 60% – 70 % av befolkningen tilfredsstiller kravene til å stå i samemanntallet og bruke sin dobbeltstemme så vil de ikke gjøre det. Det bør ses på som en protest mot Sametingets makt og mindretalls demokrati som nå overstyrer både fylkesting og kommunestyrer.

EDL v/Turid Bjørnstrøm