Ved Odd Mathis Hætta
Sametinget ble opprettet ved lov av 1989 og skulle være et «landsomfattende sameting valgt av og blant samene.» Det skulle først og fremst «avgi uttalelse om alle saker innenfor sitt arbeidsområde.» I løpet av de knappe 20 år som er gått, har Sametinget fått større makt og innflytelse enn kommunestyrer og fylkestinget til sammen. Hva har skjedd og hvorfor skaper dette så stor motstand?
Utgangspunktet er at Sametinget ikke er tuftet på demokrati og demokratisk sinnelag. Jeg skal bruke eksempler som noen vil ta avstand fra, men de er likevel sanne. Noen vil kanskje ta det som et kompliment, mens andre vil gremmes. Men bare det å stille spørsmål ved Sametingets uforholdsmessig store makt i forhold til velgergrunnlaget, aksepteres ikke av mange.
I samisk nasjonsbygging står ikke Sametinget aleine. Det er et sammenfall av flere forhold: (1) ILO-konvensjonen av 1989 om urbefolkninger og stammefolk, (2) «folkerett», (3) selve Sametinget, (4) store bevilgninger, og (5) medienes rolle og et godt PR-apparat i Sametinget.
Hver av disse forhold er ikke avgjørende, men til sammen har de gitt en synergi-effekt (=samvirkende effekt) for samisk nasjonsbygging som har oversteget alle forventninger, – selv for de mest ihuga samiske nasjonalister. For å forstå denne samvirkeeffekten, må vi se nærmere på de enkelte punkter.
Users Today : 124
Users Yesterday : 205
This Month : 124
This Year : 95511