Hva har Sametinget lært?

 Av Lars Hapalahti, leder av organisasjonen for etnisk og demokratisk likeverd (EDL), Alta

Sametingspresident Aili Keskitalo spør i Aftenposten av 19. mai i år: Hva har regjeringen lært? Hun opplever å måtte føre en omkamp med regjeringen om folkeretten, noe som hun synes er unødvendig i lys av Finnmarksloven. Hun frykter regjeringens kommende stortingsmelding om samepolitikken.

Organisasjonen for etnisk og demokratisk likeverd (EDL, stiftet i Alta 16.4 d.å), hilser en melding om samepolitikken velkommen. EDL vil gjøre sine synspunkter gjeldende og håper at regjeringen vil tufte sin samepolitikk på objektive historiske kunnskaper og den fundamentale verdi som ligger prinsippet om i etnisk og demokratisk likeverd for befolkningen som helhet.

I den anledning vil vi peke på noen enkle kjensgjerninger.

Samenes politiske aktivitet de siste 30 år har vært ført under parolen ”retten til land og vann”. Bruksrett på linje med den øvrige befolkning har de alltid hatt, og reindriftsutøvere har en spesiell bruksrett gitt ved reindrifteloven. Den rett til land og vann man har kjempet for viser seg å være en ”råderett”. Vi har derfor å gjøre med en maktkamp. Den ble de da også vunnet i 2005 med Finnmarksloven. Loven vakte en storm av protester i den øvrige befolkning, som føler seg som maktesløse husmenn i alt som angår bruk av utmark?

Rundt nitti 1.klassinger i Finnmark har i dag samisk som sitt primære språk (morsmål). Det er under det halve av hva det var i årene etter 2. verdenskrig. Samisk språk er utrydningstruet. Det skyldes liten utbredelse og økende kontakt med omverden. Sametinget må føre sine forhandlinger på norsk. Samene er like mye påvirket av omverden som resten av befolkningen. Denne utvikling lar seg neppe bremse enn si stanse. Regjeringen bør våge å nøye vurdere om kommende generasjoner samer er tjent med en markert ”samifiserende” utdanningslinje.

En representant i Sametinget har i gjennomsnitt 208 stemmer bak seg. Det er ca 1/60 del av legitimiteten til en Stortingsrepresentant. Sametingspresidenten fører en retorikk som søker å sidestille disse to parlamenter. Målt på demokratiets vektskål er Sametinget mer på linje med kommunestyret i en liten eller mellomstor norsk kommune. Hun burde derfor heller stille i rekken blant landets ordførere.

Regjeringen betrakter landets forskjellige etniske grupperinger etter en hierarkisk orden. Øverst plasseres urfolk, deretter følger etniske minoriteter, herunder kvener og jøder og lavest står innvandrere, også kalt våre nye landsmenn. Vi finner denne rangering nedverdigende. Den kan best karakteriseres som et politisk prokuratorknep. Vi håper at den tillyste melding om samepolitikken vil avstå fra slike rangeringer av landets borgere. Dagens samer er som folk flest. Med unntak av våre nye landsmenn har de som alle andre vært til stede på dagens norske territorium fra tidlig middelalder. Norge er grunnlagt på et territorium som har vært brukt av tre folk. Sametinget, inklusive dagens finsk-ættede president, har bevisst nedtonet den finske relasjon i så vel språk som slektsforhold.

ILO konvensjon nr 169: Convention concerning Indigenous and Tribal Peoples in Independent Countries, (1989) er et folkerettslig dokument som står sentralt i den samiske argumentasjon. Kun 10 % av verdens uavhengige stater har ratifisert avtalen. Blant disse er Norge, Nederland, Tyskland og Danmark de eneste i Europa. Sverige og Finland har begge gjennomført grundige utredninger av konvensjonens konsekvenser for folk og land. Om og når de vil ratifisere konvensjonen er ennå ikke avklart. Under utarbeidelse av Finnmarksloven ble det blant våre folkerettslige eksperter avdekket stor uenighet om fortolkningen av konvensjonen. På regjeringens bord ligger også et utkast til Nordisk Samekonvensjon. I artikkel 2 i utkastet kan vi lese: Samene er urfolket i Finland, Norge og Sverige. Dette, og konvensjonens stilling i våre to naboland, tilsier at Norge som suveren stat, på selvstendig grunnlag bør utrede dens betydning for land og folk. Det vil være å ønske at en på Nordisk plan kunne etablere en gjensidig harmonisert forståelse.

Sametinget kan ikke lenger betraktes med den overbærenhet som tilskrives barnesykdommer og uerfarenhet. Læretiden for Sametinget er over. Vi spør derfor: Hva har Sametinget lært? Gang på gang går tinget inn i det alminnelige politiske saksfelt hvor det ikke har demokratisk legitimitet – ei heller kompetanse. Her bør den kommende samepolitiske melding gi ytterligere veiledning. Folkerett er som oftest betegnelsen på den rett som regulerer rettsforholdene mellom stater, i deres egenskap av sådanne. Når sametingspresidenten ber regjeringen legge folkeretten til grunn for sitt arbeid med samepolitikken, oppfatter hun seg som president for en egen nasjonal stat. Vi håper regjeringen forteller henne at det ikke er tilfelle.