Samene i Norge har i nyere tid oppvist en markant holdning til egen identitet og politikk. På en rekke områder innen vitenskap og kultur har de inntatt fremstående posisjoner.

Med reindriften som særmerket næring, er de synlig over vide områder fra høyfjell og vidder og ut til kysten. For reiselivsnærningen er deres folkloristiske særtrekk og tilknytning til natur et produkt av stor betydning. Uten det samiske preg ville landet og landsdelen vært fattigere.

Denne medalje har imidlertid også en bakside. Denne ønsker vi å belyse i det etterfølgende. Den er bakteppe for etableringen av organisasjonen for etnisk og demokratisk likeverd (EDL). Vi tror ikke at samepolitikk er en idrettsgren hvor noen må tape når andre vinner. Vårt ønske er å kunne bidra til vinn – vinn løsninger.

 

Politiske overgrep

Til stadighet hører vi at samene i Norge har vært utsatt for overgrep. Overgriperen har vært danske-, svenske- og sist norske myndigheter. Siden disse stort sett har vært demokratisk forankret, er det nærliggende å se den antatte urett som begått av en folkegruppe mot en annen.

Integrasjon (fornorskning) er det eksempel det oftest vises til. I [1] er skolesituasjonen i Finnmark fra 1814 til1905 beskrevet og trekker linjer helt tilbake til Thomas von Westen. Spesielt kirkens forkynnelse blant samer og kvener satte morsmålet i fokus. Skoletilbudet til samiske barn fikk derfor spesielt stor oppmerksomhet. Mange faktorer gjorden det mangelfull, ikke minst spredt bosetning og den generelle mangel på samisk språklig kompetanse. Spørsmålet om skoletilbudet til samer og kvener var bedre eller verre enn den omgangsskole som ellers var tilbudt barn utenfor tettstedene i landsdelen er ikke besvart. Vi mener det er urimelig å karakterisere datidens utilstrekkelighet på morsmålets grunn som urett eller si overgrep. Ut fra levekårene i Norden i eldre tid, er det vår oppfatning at den urett som det vises til i like stor grad har vært utøvet overfor den ikke-samiske allmue. Det er forståelig at samer som andre små etniske grupper, føler sitt kulturelle særpreg truet i møtet med et storsamfunn. Alle minoriteter, også den norske, er utsatt. Kampen for etnisk særpreg og identitet vil ikke minske i globaliseringens århundre.

På 70- og 80- tallet begikk norske myndigheter etter manges oppfatning sitt største politiske feilgrep i nyere tid – kraftverksutbyggingen i Altaelva. Med oppbud av en hær av politifolk mot en folkelig idealistisk reisning, forsvarte regjering og Stortinget seg mot ”oppviglere”. Dette er i ettertid sett på som en urett begått mot det samiske folk. Fellende dommer i kjølvannet av denne aksjon viser at den i høy grad var en bred folkelig protest langt utover samenes rekker. Dersom man i ettertid hadde ønsket å gjøre opp for en urett, kunne en benådet de dømte. I ettertid har myndighetenes dårlige samvittighet gitt seg utslag i opprettelsen av Sametinget og sist nå Finnmarksloven (FL).

Den samlede samisk-finske befolkning, innenfor det område som i dag utgjør det samiske kjerneområde (Karasjok – Kautokeino), var ved folketellingen i 1741 mindre enn 500 personer [2] .

De var for det meste analfabeter og uten eget skriftspråk. Myndighetsutøvelsen kom utenfra, som svenske lensmenn, prester og skatteoppkrevere. Samvirke mellom samiske grupper som ikke befant seg der reinflokken vandret, eksisterte ikke. Avstander og manglende kontakt var også årsak til at det finsk-ugriske språkfelleskap utviklet seg til i innbyrdes uforståelige dialekter.

Mange av de krav som i dag reises av samepolitikere går utover det mandat Stortinget gav Sametinget ved opprettelsen i 1989. Råderett til ”land og vann”, rettigheter i det kystnære fiske og rettigheter innen petroleumssektoren, er eksempler. Sametinget, slik det tegnes gjennom media, krever makt og innflytelse på stadig flere politiske områder. Dets mandat som forsvarer for samisk kultur, utøves i henhold til et meget vidtfavnende kulturbegrep. Like muligheter til demokratisk virke innenfor alminnelige politiske organer oppfattets som utilstrekkelig. Med Finnmarksloven er de gitt en særstilling i forvaltningen av utmark i fylket. Deres representasjon i styre for Finnmarkseiendommen (FeFo) er ikke i samsvarer med den andel de utgjør i befolkningen. Grunnleggende demokratiske prinsipper om legitimitet og likhet som velger i et fellesskap, er brutt. (Den spesielle status som er gitt manntallsførte samer er kommentert i etterfølgende avsnittet). Mer enn 10000 finnmarkinger protesterte i 2005 mot Stortingets forslag til FL, men ble ikke hørt. Uten åpenhet rundt justiskomiteens arbeid og avskåret fra påvirkningsmulighet på linje med Sametinget og et Fylkesting med samisk fylkesordfører, føler mange i Finnmark seg i dag utsatt for et politisk overgrep.

 

ILO 169 konvensjonen

Sentralt i den samiske rettoppfatning står ILO 169 konvensjonen av 1989. Konvensjonen er i FL § 3 gitt fortrinnsrett. I Stortingets behandling av loven er samene omtalt som urfolk. Denne betegnelse stammer fra den norske utgave av ILO 169 konvensjonen. Mange har spurt seg om hva det betyr å være urfolk. Vår oppfatning er:

ILO 169 bruker ikke i sin egen engelske tekst et begrep som samsvarer med det som mange legger i ordet urfolk. Ordet finnes ennå ikke i den norske Bokmålsordboka. Det svar du får når du gjør et søk i ordboken er ’Vi har dessverre ingen informasjon om ordet ‘urfolk’ i bokmålsdatabasen verken i ordlistene eller i ordboka’ ( http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html). Ordboka er utarbeidet i samarbeid med Norsk Språkråd. Imidlertid finner vi ordet urbefolkning definert som: av ur- første, opprinnelige befolkning i et område. Spørsmålet blir nå om urfolk og urbefolkning er et og samme begrep. Dette filologiske spørsmål skal jeg komme tilbake til, men ingen av disse samsvarer med den betegnelse ILO selv benytter.

ILO 169 retter seg mot levekårene for innfødte og stammefolk i uavhengige stater. Dens engelske tittel er: Convention (No. 169) concerning Indigenous and Tribal Peoples in Independent Countries (se http://www.unhchr.ch/html/menu3/b/62.htm). På norsk er dette blitt til Konvensjon nr. 169 om ur­befolkninger og stamme­folk i selvstendige stater (http://www.dep.no/krd/norsk/same/016071-990004/index-dok000-n-n-a.html). Som en ser er ’Indigenous and Tribal Peoples’ oversatt til ur­befolkninger og stamme­folk. Det engelske ord indigenous kan på norsk bety: innfødt; innenlandsk; medfødt; virkelig, sann, dette ifølge kunnskapsforlagets Engelsk-Norsk ordbok. Hvorfor den norske betegnelse på ILO 169 konvensjonen ikke benytter ordet innfødt som den mest nærliggende oversettelse av indigenous er merkelig. Kanskje finner vi forklaringen på hjemmesiden til IWGIA, International Work Group for Indigenous Affairs, (http://www.iwgia.org/sw155.asp) som skriver at

Indigenous peoples are the disadvantaged descendants of those peoples that inhabited a territory prior to colonisation or formation of the present state.

(Norsk: Innfødte er forulempede/forurettede etterkommere av mennesker som befolket et område (territorium) før det ble kolonisert eller innlemmet i en stat.)

I FNs Working Group on Indigenous Populations defineres indigenous peoples slik:

the disadvantaged descendants of those peoples that inhabited a territory prior to the formation of a state. The term indigenous may be defined as a characteristic relating the identity of a particular people to a particular area and distinguishing them culturally from other people or peoples.

Hva betydning en skal legge i ordet disadvantaged (forurettede/forulempede) kan vi se i et senere avsnitt:

Indigenous peoples face serious difficulties such as the constant threat of territorial invasion and murder, the plundering of their resources, cultural and legal discrimination, as well as a lack of recognition of their own institutions.

(Norsk: Innfødte møter store vanskeligheter så som konstant fare for invasjon/overtagelse av sine landområder og mord, utplyndring av sitt ressursgrunnlag, kulturell og rettslig diskriminering så vel som manglende anerkjennelse av egne institusjoner.)

Det er i begge definisjoner snakk om mennesker som forulempes i nåtid. Det er levekårene i dagens samfunn man søker gi et folkerettslig vern gjennom internasjonale lover. Den norske versjon av ILO 169 teksten, bruker begrepet ”urfolk” eller ”urbefolkning” som oversettelse av indignous peoples i den engelske tekst. Dette er en åpenbar feil. Hadde ILO ønsket å knytte konvensjonen til begrepet urbefolkninger hadde man benyttet det engelske ordet aborginal i stedet for indignous. Den feil er ikke uskyldig. Betegnelsen ”urfolk” gir en umiddelbar assosiasjon til ”den første”. Så vel i bibelen som i koranen har den første en fortrinnsrett. Vi finner det også i odelsretten. Ved å kalle samene for ”urfolk” tar man en slik rettsoppfatning i bruk. ILO 169 er imidlertid ment som en støtte til grupper (stammer) av dagens mennesker (innfødte) som lider overlast på grunn av sin svake stilling innenfor et større felleskap (en stat). Den er således ment å fokusere på en bestående urett, uavhengig av en historisk påstand. Den har ikke som formål å gi en etnisk gruppe fortrinn innenfor statens grenser men beskytte og gi likeverdige levekår og rettstilstand med landets øvrige borgere. En lang rekke fremtredende personer i vårt land har samisk, kvensk eller samisk-norsk bakgrunn. Denne del av befolkningen er ikke på noen måte furulempet eller er disadvantaged for å bruke det ord vi finner hos IWGIA. Når samer i Norge gjør ILO konvensjonen til sitt instrument i en kamp for varig særordninger, er det utilbørlig misbruk.

Kun 19 av ILO’s 178 medlemsstater har pr. dato (april 2007) ratifisert konvensjonen. Blant disse er ikke Sverige og Finland, begge med samiske populasjoner. 18 år etter den ble fremmet er det i Europa kun Danmark, Nederland, Tyskland og Norge som har ratifisert ILO 169. Kan dette være et tegn på at ILO 169 ikke er helt patent i folkerettslig henseende? Norges raske ratifisering i 1991, uten hensyn til svenske eller finnske holdninger, er forunderlig.

Med den betydelige innvandring som i dag skjer i vår del av verden, oppstår et stort integreringsbehov for å motvirke konflikter og gruppemotsetninger. Sentralt i begrunnelsen for ILO 169 er å fjerne den integrasjonsorientering som lå i konvensjon 107 av 1957 om vern og integrering av stammefolk i selvstendige stater. Samepolitikeres iherdige arbeid for spesiell status vil kunne skape presedens for andre etniske minoriteter. Er det her en finner begrunnelsen for bruk av begrepet urfolk, – å skille samer fra andre språklige minoriteter i landet. Særlig uforståelig blir begrepet når staten velger å utelate den kvenske befolkning. Kvenene, også kalt finner, har eksistert i Norge samtidig med samer og nordmenn så langt tilbake som en har pålitelige kilder.

 

Urfolk

At den engelske versjon av ILO 169 definerer et rettssubjekt som ikke samsvarer med en vanlige (intuitive) forståelse av ordet urfolk/urbefolkning betyr ikke at ordet er uten betydning. Det sier kun at ILO 169 ikke kan brukes som rettskilde for de krav som gjøres av eller for de som definerer seg som urfolk. Det fremgår også av at om urfolk brukes som en artsbetegnelse ut fra en historisk erkjennelse og som sådan er permanent (en gang urfolk, alltid urfolk), så gir ILO 169 kun støtte så lenge gruppen ikke selv er statsbærende. F.eks kan ikke eskimoene på Grønnland lenger være dekket av Artikkel 1 i ILO 169 når de selv utgjør det nasjonale fellesskap og har full råderett over territorium og folk. Også i deler av Afrika skifter ledelsen av landet mellom forskjellige stammefolk. Er så den enkelte stammes stilling i forhold til ILO 169 avhengig av om den sitter ved makten? Dette forklarer hvorfor ILO 169 ikke kan gi lovbeskyttelse gjennom et artsbegrep men må bruke et tilstandsbegrep (levekår).

En intuitiv oppfatning av ordet urfolk er som betegnelse på de mennesker (folk) som var de første (ur-) (opprinnelige) i et område. Disse utgjør egnen eller territoriets urbefolkning i samsvar med ordets norske definisjon. Som historisk begrep er dette problemfritt. Vanskeligheten oppstår idet en søker å benytte det som tidløs artsbetegnelse, det vil si en nedarvet (genetisk) eller sosial egenskap hos en folkegruppe. En må da svare på en rekke uklare og vanskelige spørsmål som: a) har gruppen vært stabil over tid i angitt området, b) er språklig fellesskap et enhetlig kriterium for gruppen, c) har gruppen vært alene i området, d) har gruppen levd isolert eller er den blandet med andre i samme område, e) har det vært innvandring og utvandring fra området, f) er utvandrede også å regne som urfolk, etc. Samlet er svarene på disse spørsmål både usikre og uklare. Begrepet urfolk er derfor uegnet for annet enn som tidsrelatert (historisk) karakteristikk. Dette forklarer også hvorfor man velger å la den enkelte selv bestemme sin status (egen – identifisering). Dermed kan alle tilhøre gruppen urfolk.

 

Demokratisk gehalt

Sjefredaktøren i Nordlys reiste den 15.7 2006 spørsmålet om Finnmarksloven var en fare for demokratiet. Dette spørsmål kommenteres i det følgende.

Valget i 2005 viser at det i Finnmark ble avgitt 37289 stemmer i stortingsvalget og 5134 stemmer i sametingsvalget. Antar vi at de som stemte i sametingsvalget også stemte i stortingsvalget kan en slutte at 32155 stemmer ble gitt av velgere som ikke står i samemanntallet.

I styret for Finnmarkseiendommen (FeFo), hvor Sametinget utpeker halve styret, har denne del fått sin legitimitet av 5134 finnmarkinger. Den andre halvdel, oppnevnt av Fylkestinget, ville, med lik deltagelse i fylkestingvalget, være legitimert i mer enn 30000 ikke-samiske stemmer. Hertil kommer samiske stemmer i fylkestinget. Samiske interesser er således hørt både Sametinget og Fylkestinget. Dette viser at Sametingets tre medlemmer i styret til FeFo har vesentlig svakere folkelig forankring (demokratisk legitimitet) enn Fylkestingets tre styrerepresentanter. Disse kan jo i tillegg også være samer. FL bryter med demokratiets grunnprinsipp, at hver stemme skal tillegges samme vekt. 50/50 delingen i FeFo’s styre gir stemmene til finnmarkinger som står i samemanntallet 5-6 ganger større innflytelse enn stemmene til en som ikke er i samemanntallet. Loven setter ingen grense for hvor stor denne skjevhet kan være. Med FLs modell for styring av utmarksområder i Troms og Nordland vil Sametingets 8000 stemmer balansere henholdsvis 84 000 og 133 000 ikke-samiske stemmer etter valgoppslutningen i 2005. Vi har her å gjøre med et etnisk forfordelt demokrati også kalt et mindretalls demokrati. Justiskomiteens daværende formann T. Helleland sa at med FL ble finmarkingene herre i eget hus. Ja, noen er blitt herre, men det store flertal er blitt husmenn.

Stortingets visepresident Lønning uttalte 1. påskedag til NRK at han etterlyste endringer i valgloven som medførte at en stortingsrepresentant fra Oslo hadde dobbelt så mange stemmer som en fra Finnmark. Hva skal en da si om legitimiteten til styrerepresentantene i FeFo for ikke å snakke om hva en kan oppleve for Troms-eiendommen og Nordlands-eiendommen? Her vil de ikke-samiske representanter med 10-15 ganger flere velgere bak seg vær likestilt med sametingets representanter.

Skulle lovgiver finne det nødvendig å begrense demokratiske flertallsavgjørelser er det tegn på sviktende tillit til de som lar seg velge som folkets representanter. Politisk ansvarlighet innebærer hensyn og omtanke for alle grupper i samfunnet – også minoritetene. Begrepet mindretallsdemokrati er et retorisk krumspring.

[1] Dr. philos Helge Dahl: Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814-1905. 1957.

[2] Alf Strømstad og Kristian Fors: Befolkningen i indre Finnmark på 1700-tallet. 2003.