• Likeverd og rettigheter Vi kjemper for demokratiet, for likeverdet og for like rettigheter for alle barn som skal vokse opp i det fremtidige Norge.
  • Like rettigheter for alle Vi er en tverrpolitisk organisasjon for etnisk og demokratisk likeverd. Alle mennesker har samme rett til medbestemmelse.
  • Politiske rettigheter Vi ønsker å synliggjøre en motstand mot at politisk makt og rettigheter blir gitt på etnisk grunnlag.
  • FNS konvensjon Vi kjemper for FNs rasediskrimineringskonvensjon som forbyr en hver form for etnisk diskriminering.
  • Delt befolkning Finnmarksloven har delt befolkningen i to etter etnisk tilhørighet. Den har skapt demokratisk ulikhet mellom mennesker i en blandet befolkning av finsk, norsk, samisk og svensk opprinnelse.

Nyheter

Regjeringen om hvem som er urfolk og mine merknader

av

Jarl Hellesvik

                                                                                                                             Hammerfest 7.12.17

 

Artikkelen nedenfor finner en på Regjeringen/Kommunal- og moderniseringadepartementet sin hjemmeside.

Enhver Regjering er selvsagt i sin fulle rett til å legge fram sitt syn innen de forskjellige politikkområdene, herunder også samepolitikken. Men er det som blir fortalt holdbart og er det etterrettelig?  

Nedenfor vil jeg komme med mine merknader til deler av innholdet til Regjeringens nye orientering om hvem som Regjeringen anser for å være et urfolk. Mine merknader er skrevet inn med rødt. Regjeringens tekst ser skrevet inn med svart tekst.

………………………………………………………………………………………………..

 

Hvem er urfolk?

Artikkel | Sist oppdatert: 22.11.2017

Det finnes ingen generell, internasjonalt akseptert definisjon av begrepet urfolk. Vanlige kjennetegn for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av, og at de har bodd i områdene fra langt tilbake og før statens grenser ble fastlagt. I den forrige orienteringen sto det om urfolk at «de er den av folkegruppene som bebodde området først». Det er bra et dette er fjernet fordi at denne påstanden har blant annet ført til at nå læres skolebarn og lærere i barneskolen i hele Norge opp i den forståelse at samene blir omtalt som et urfolk fordi det var de som først bosatte seg i Norge/Nord-Norge. Dersom Regjeringen har respekt for seg selv, så bør den sørge for at det snarest blir gjort slutt på denne feilinformasjonen.

Urfolk har også som regel en egenartet kultur basert på naturressursene, og de skiller seg sosialt, kulturelt og/eller språklig fra den dominerende befolkningen. Det står ikke noe om dette i artikkel 1.1.b. i C169 som Regjeringen bruker å henvise til når den begrunner at samene er å anse som et urfolk. Hvor har Regjeringen hentet denne forståelsen ifra?

Urfolk er ofte også en minoritet i landet, men det gjelder ikke alltid. I flere stater i Latin-Amerika er flertallet av befolkningen urfolk. I hvilke land er flertallsbefolkningen definert som et «urfolk» i ILO-169 forstand? At så er tilfelle er helt ukjent for meg.

ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990, definerer urfolk på følgende måte i artikkel 1 nr. 1 b. ”Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som - uansett deres rettslige stilling - har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.”

ILO-konvensjon nr. 169 benytter ingen steder en engelsk formulering som kan oversettes til norsk som urfolk. De engelske formuleringene som kan oversettes til norsk som urfolk er «first peoples, very first peoples og aborigines peoples». Regjeringen har på egenhånd oversatt formuleringen «indigenous and tribal peoples» i den engelske tittelen til C169, til  «urfolk og stammefolk».  Her er peoples blitt til forstavelsen ur- og deretter er ordet folk hentet inn fra lause luften. Oversetter en ordet urfolk til engelsk, så blir det aboriginal peoples, very first peoples eller first peoples.

Hvorfor Regjeringen velger å holde seg med en slik opplagt  gal og sterkt misvisende oversettelse av en konvensjon som Norge har ratifisert, er vanskelig å forstå.

I Norge er det klart at samene fyller vilkårene i denne definisjonen. Den norske befolkningen tilfredsstiller alle de nevnte betingelsene i artikkel 1.1.b. i C169 til punkt og prikke. Om samene i Norge også gjør det, er heller tvilsomt.

I Høyesteretts dom i Selbusaken av 21.6.2001 uttales det at ILO-konvensjon nr. 169, art. 1 nr. 1 b, utvilsomt gir samene status som urfolk i Norge, også i det sørsamiske området. Den eneste som under rettsforhandlingene uttaler at samene er et å anse som et urfolk er dommer Matningsdal. Han sier ifølge rettsreferatet også, med henvisning til C169 at «Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på de to konvensjonene, forholdet mellom dem og anvendelsen i tvister mellom private parter. Slik jeg ser det, er de norske rettsreglene om alders tids bruk, basert på tradisjonelle norske rettskilder og med den tilpasningen som må gjøres for reindriften, tilstrekkelige til å begrunne beiterett i tvisteområdeneHan anser altså innholdet i C169 som irrelevant og eller uvesentlig for saken.

Dommer Matningsdal fremmer sin påstand om at «Det er ikke tvilsomt at samene etter denne definisjonen har status som urfolk i Norge», uten begrunnelser og/eller henvisninger til betenkninger eller faglige utredninger rundt faktagrunnlaget. Dermed må hans uttalelse, betraktes som ren synsing.

At Regjeringen presterer å hevde at en enkeltdommers uttalelse i en rettsforhandling i en rettsak, er å betrakte som en domsuttalelse er nesten ikke til å fatte.

En misforståelse som av og til dukker opp i debatten om samenes rettigheter til grunn og naturressurser i Norge er at betegnelsen ”urfolk” i folkerettslig forstand betyr at vedkommende folk må ha vært de første menneskene på stedet, og at dette arkeologiske eller kulturhistoriske spørsmål er avgjørende for hvem som i dag har rett til hva. Dette er ikke riktig. I henhold til ILO-konvensjon nr. 169 er det sentrale om noen nåværende gruppe har en tilknytning til et bestemt område fra før de nåværende statsgrenser ble etablert i det aktuelle området. Både nordmenn og kvener tilfredsstiller denne betingelsen. Det rettslig relevante er derfor hva som har skjedd fra i dag og tilbake til 1600/1700-tallet, og ikke om det er noen forbindelse mellom steinalderfolket for 10 000 år siden og dagens folkegrupper.

Også i norsk tingsrett er det forholdene de siste hundre årene som er av betydning for hvilke rettigheter som foreligger. Tingsrettslige prinsipper kan ha like stor betydning for samenes rettigheter til land og naturressurser som folkerettslige regler. I de to sentrale høyesterettsdommene om samiske rettigheter fra 2001 – Selbusaken og Svartskogensaken – som gjaldt henholdsvis spørsmålet om beiterettigheter for rein og rettigheter til et utmarksområde i Manndalen i Kåfjord, var det alders tids bruk som var det rettslige grunnlaget det ble bygget på. Selbudommen dreide seg ikke om samiske rettigheter, men om noen reindriftsutøvere skulle få beiterett i et område i Selbu. Deres etniske tilhørighet var fullstendig irrelevant i denne sammenhengen. Det sier jo også for øvrig Regjeringen når den skriver at det var «alders tids bruk som var det rettslige grunnlaget det ble bygget på.». Svartskogendommen dreide seg heller ikke om samiske rettigheter, men om eiendomsretten for lokalbefolkningen til et utmarksområde i Manndalen Troms. Det sier jo også for øvrig Regjeringen selv når den skriver at det var «alders tids bruk som var det rettslige grunnlaget det ble bygget på.». I Manndalen bor det en etnisk blandet befolkning.

Et fellestrekk i mange urfolks historie er at deres kultur tidligere har vært forsøkt undertrykt fra sentrale myndigheters side, og at urfolkene har vært utsatt for langvarig assimilasjonspolitikk. Dette har også vært situasjonen overfor samene i Norge. På 1800-tallet ble samene gjerne definert som et fremmed folkeslag - ofte karakterisert som usiviliserte, ville nomader, og rasistiske holdninger og forestillinger om rasehierarki var med på å prege den politikken som ble ført av offentlige myndigheter. Hva dette har med spørsmålet om samene er for «urfolk» å regne er vanskelig å forstå.

Selv om politikken preget av diskriminering og assimilering er avsluttet, så kan ettervirkningene i form av nedvurderende holdninger og manglende anerkjennelse av språk og kultur sitte i lenge. Dette gjør at det kan være nødvendig med aktive handlinger for å reparere noen av de skadene som kultur og språk er påført, og å legge grunnlaget for en revitalisering. I mange tilfeller vil ikke en formell likebehandling være tilstrekkelig for at personer fra minoriteter skal oppnå de samme rettighetene, og de samme premissene og vilkårene som majoriteten eller den dominerende gruppen i en stat. Skal reell likeverdighet oppnås må positive særtiltak iverksettes. Dette vil for eksempel kunne dreie seg om særskilt språkopplæring eller kulturelle tiltak. Hva dette har med spørsmålet om samene er for «urfolk» å regne, er vanskelig å forstå.

I løpet av de siste tiårene har urfolks rettigheter i økende grad blitt satt på dagsorden både internasjonalt og i Norge, og det har kommet en rekke lovbestemmelser og internasjonale konvensjoner av betydning for samenes rettigheter.

Den prinsipielle likeverdigheten mellom nordmenn og samer er slått fast i Grunnlovens § 108 hvor det står at: ”Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.” Lovbestemmelser som skal sikre samisk språk, kultur og samfunnsliv finnes også blant annet i sameloven, menneskerettsloven, opplæringsloven og reindriftsloven. Grunnlovsparagrafen dreier seg ikke om samene er et «urfolk» så hvorfor dette er tatt med er vanskelig å forstå.

Av konvensjonsbestemmelser som Norge er forpliktet av, er den tidligere nevnte ILO-konvensjon nr. 169 sentral, og den eneste konvensjonen som kun omhandler urfolks rettigheter. Samene er imidlertid også en etnisk, kulturell og språklig minoritet, og konvensjoner som omhandler minoriteters rettigheter vil derfor også kunne ha betydning for samene. De viktigste konvensjonene som gjelder minoriteter er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, Europarådets pakt for regions- eller minoritetsspråk og Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter.

Det som skiller urfolk fra de nasjonale minoritetene og urfolkskonvensjonen fra de øvrige konvensjonene som beskytter minoritetene er i hovedsak urfolks tilknytning til deres tradisjonelle landområder. I Tromsø er det flere innmeldte i Sametingets valgmanntall enn i Karasjok.  Ifølge norsk offisiell politikk er alle de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall for urfolk å regne.

Flertallet av de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall er «bysamer» som ikke skiller seg kulturelt ut fra den øvrige befolkningen i den byen hvor de bor. Det gjelder slikt som språk, levesett og livsanskuelse og seder og skikker.  Jeg kjenner ikke til at de «bysamene» som oppholder seg rundt omkring i norske byer har en annen tilknytning til «tradisjonelle områder» enn den øvrige befolkningen, eller for den saks skyld, andre nasjonale minoriteter. Om en legger dette kriteriet til grunn, så finnes det ikke mange urmennesker i Norge.

Det er vesentlig for at samene skal kunne bevare sin kultur at de får muligheten til å bevare tilknytningen til landområdene.

Hensikten med disse rettighetsbestemmelsene er å sikre at det som er unikt for den samiske folkegruppen, slik som språk og kultur, skal kunne sikres og utvikles videre på samenes egne premisser. Det er en klar målsetting at Norge skal oppfylle alle sine nasjonale og internasjonale rettslige forpliktelser i forhold til den samiske befolkningen. Disse forpliktelsene utgjør derfor det viktigste grunnlaget for regjeringens samepolitikk.

Regjeringen har unnlatt å komme inn på spørsmålet om nåsituasjonen og hvilke krav som ILO-konvensjonen stiller til dette når den beskriver hvem den anser for å være urfolk. Jeg må derfor minne på om at ILO har gitt ut ei veiledende handbok om ILO konvensjon nr.169. Den ble utgitt i 2003. Dens tittle er: «ILO CONVENTION ON INDIGENOUS AND TRIBAL PEOPLES, 1989 (No. 169): A MANUAL”

I en kommentar til artikkel 1.1. i C169, som angir noen av kriterier for hvem konvensjonen er ment å gjelde for, sier ILO-håndboken at når man skal identifisere de gruppene som konvensjonen er ment å gjelde for, så er det slik at «ILO fokuserer på den nåværende situasjonen, selv om historisk kontinuitet også er viktig.» («The ILO focuses on the present situation, though historical continuity is important too.»).

Det heter videre på samme sted at “The  challenge  is how to improve the living and working conditions of indigenous and tribal peoples so they can continue to exist as distinct peoples, if they wish to do so.”

( Utfordringen er hvordan en kan forbedre leve- og arbeidsforholdene til innfødte stammefolk («indigenous and tribal peopeles») så de kan fortsette å eksisterer som et annerledes folk, hvis de ønsker å gjøre det.)

Her er det også nødvendig å ha med seg hvordan ILO-håndboken skildrer de kulturelle særtrekkene til dem som konvensjonen er ment å gjelde for. De skriver at «Indigenous and tribal customs and traditions are central to many of their lives. They form an integral part of indigenous and tribal peoples’ culture and identity, and differ from those of the national society. They may include ancestor worship, religious or spiritual ceremonies, oral tradition, and rituals, which have been passed down from generation to generation. Many ceremonies involve offerings to nature spirits, and take place in order to maintain a balance with nature

Oversatt til norsk blir dette « Innfødte stammefolks («indigenous and tibal peoples») skikker og tradisjoner er svært sentrale elementer i deres liv. De utgjør en integrert del av innfødte stammefolks kultur og identitet og skiller seg fra det nasjonale fellesskapets skikker og tradisjoner. Dette kan inkludere å tilbe sine forfedre, religiøse eller åndelige seremonier, muntlige tradisjoner og ritualer som har blitt overlevert gjennom mange generasjoner. Mange seremonier involverer offer til ære for naturånder for å opprettholde balanse i naturen.»

Som en kan se, så skiller ikke ILO på «indignoues» og tribal» når en kommer med sin  beskrivelse eller skildring av de kulturelle kjennetegnene til gruppen. Det går ikke fram noe sted, at dette dreier seg om to forskjellige grupper. ILO-håndboka opererer altså med en type C169-gruppe, som den omtaler som «indigenous and tribal peoples». Håndboka omtaler disse C169 gruppene med begge kjennetegnene eller adjektivene, og disse er – «indigenous» og «tribal». Det dreier seg derfor om innfødte som også er stammefolk og ikke som to grupper, slik Regjeringen fremstiller det som, når den forteller at konvensjonen er ment å gjelde for urfolk og for stammefolk.

Som tidligere nevnt, så er det flere innmeldte i Sametingets valgmanntall i Tromsø enn i Karasjok. Ingen vil vel i full alvor hevde at denne beskrivelsen av de kulturelle kjennetegnene til «the indigenous ant tribal peoples» er en beskrivelse som passer på de i Tromsø, (eller Oslo for den saks skyld) som er innmeldt i Sametingets valgmanntall?

Det er en alvorlig forsømmelse av Regjeringen at den på tross av disse påpekningene i ILO-håndboka, unnlater å fokusere på nåsituasjonen når den gir sin framstilling av hvem som er for «urfolk» å regne.

Håndboken kan lastes ned på http://www.ilo.org/public/libdoc/ilo/2003/103B09_345_engl.pdf 

https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk/midtspalte/hvem-er-urfolk/id451320/