• Politiske rettigheter Vi ønsker å synliggjøre en motstand mot at politisk makt og rettigheter blir gitt på etnisk grunnlag.
  • Likeverd og rettigheter Vi kjemper for demokratiet, for likeverdet og for like rettigheter for alle barn som skal vokse opp i det fremtidige Norge.
  • FNS konvensjon Vi kjemper for FNs rasediskrimineringskonvensjon som forbyr en hver form for etnisk diskriminering.
  • Like rettigheter for alle Vi er en tverrpolitisk organisasjon for etnisk og demokratisk likeverd. Alle mennesker har samme rett til medbestemmelse.
  • Delt befolkning Finnmarksloven har delt befolkningen i to etter etnisk tilhørighet. Den har skapt demokratisk ulikhet mellom mennesker i en blandet befolkning av finsk, norsk, samisk og svensk opprinnelse.

Nyheter

"Sjøsamenes rett til sjøfiske" er en faglig svak rapport

Rapporten fra «Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter» er faglig svak. Det er den først og fremst fordi at den avslører manglende kunnskaper om situasjonen innen fiskeriene i Nord-Norge, og pga. at den forsømmer seg når det gjelder å drøfte om innholdet i flere, menneskerettighetskonvensjoner står i motstrid til de forslag som fremmes i rapporten.

av Jarl Hellesvik

Hammerfest 18.4.17

«Temarapporten, Sjøsamenes rett til sjøfiske»» fra «Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter», kan i sin helhet lastes ned på http://www.nhri.no/getfile.php/131698/nim/Nyhet/Temarapport%202016%20-%20Sj%C3%B8samenes%20rett%20til%20sj%C3%B8fiske%281%29.pdf

Innledende kommentarer

Først vil jeg gi noen innledende kommentarer til sentrale elementer i rapporten. Disse innledende kommentarene er til dels en oppsummering av mine kommentarer inne i selve rapporten.

Kommentarene mine inne i rapporten, har jeg skrevet inn med rød skrift.

 

1.      Forsidebildet til rapporten viser en fisker i en 2,5 roms robåt/«spissbåt»,(Båten er omkring 4,5 m lang) med en liten påhengsmotor.  Hensikten med dette bildet er antagelig å gi en uvitende leser en forestilling om at det er slike båter «sjøsamene» bruker i sin yrkesutøvelse som fiskere. Dette skal gi en oppfatning om størrelsen til båtene som angivelig brukes i den lille «sjøsamens» kamp mot «de store, fæle, norske fiskebåtrederne». Hensikten er antagelig at dette bildet/denne forestillingen skal leserne ha som bakteppe når de leser rapporten. (En alternativ forklaring kan også være at de som ha laget denne rapporten, er så kunnskapsløse om fiskeriene i Nord-Norge at de tror at yrkesfiskere av sjøsamisk avstamming benytter slike båter i sin yrkesutøvelse.) Men i dag er det ingen yrkesfiskere som benytter seg av slike båter i sitt yrke. Ja, det finnes i dag knapt noen som fisker kokefisk til seg selv med slike båter. Bildet fungerer derfor desinformerende.

2.      Rapporten tar for gitt at det finnes en egen spesifikk, etnisk gruppe i Norge som det er berettiget å omtale som sjøsamer. Til det er å si at det som kjennetegner en definert, etnisk gruppe er at de har spesifikke, kulturelle særtrekk i sitt språk, sitt levesett, i sin livsanskuelse og i sine seder og skikker, som skiller dem fra andre befolkningsgrupper. Og fordi dette dreier seg om «sjøsamer» så må det også kunne påvises at de har spesifikke, kulturelle særtrekk i sin fiskeriutøvelse som skiller dem fra andre mennesker innen fiskeryrket i d samme områdene.

Det er ikke gjort noe forsøk i rapporten, på å gi en nærmere eller en konkret beskrivelse av hva denne angivelige sjøsamiske kulturen består i, verken i sin alminnelighet, eller som knyttet til fiskeryrket.

Denne mangelen blir desto mer åpenbar når en vet at det ikke finnes noen forskning eller noen undersøkelser som har påvist at så er tilfelle i dag.  NOU 2001:34 «Samiske sedvaner og rettsoppfatninger» som ble ledet av Jussprofessor Peter Ørebech ved UiT, kunne, etter omfattende undersøkelser, ikke påvise noen spesiell samisk sedvane i fiskeriene.  Undersøkelsene ble oppsummert på denne måten: «sjøsamene har tapt sin etniske identitet gjennom økonomisk og kulturell assimilasjon, … » og at « … siden samiske og norske fiskerimønstre er identiske, er det ikke snakk om en spesiell samisk fiskeriutøvelse. Etnisk orientert fiskeripraksis finnes ikke.» Og fantes det ikke sjøsamer, eller en spesifikk sjøsamisk kultur innen fiskeriene den gangen, så finnes det slettes ikke en slik kultur nå, over 15 år etter at denne NOUen ble offentliggjort.

Heller ikke NOU 2008: 5 «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark», kunne påvise at det finnes en, levende, spesifikk, sjøsamisk kultur.

Finnes det ikke en spesifikk, levende, sjøsamisk kultur, så finnes det følgelig heller ikke sjøsamer i kulturell eller etnisk forstand.

Det er beklagelig at «Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter» i sin rapport, velger å ta utgangspunkt i udokumenterte påstander fra blant annet Sametinget, om at det fortsatt finnes sjøsamer i Norge.

Alternativet kan jo være at institusjonen sitter på informasjon som påviser at det finnes en befolkningsgruppe som ut fra sine spesifikke, kulturelle trekk kan betegnes  og identifiseres som sjøsamer. Om så er tilfelle, ber jeg om at institusjonen legger denne informasjonen fram for offentligheten. Gjør den ikke det, så kan en trygt konkludere med at «Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter» har skrevet en rapport som handler om en befolkningsgruppe som ikke finnes.

Og: Dersom «Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter» mener at det er sjøsamer i Norge, med den begrunnelse at det finnes en god del fiskere som i varierende grad, nedstammer fra sjøsamer, så holder institusjonen seg med en form for rasetenking.

3.      Det må også påpekes at når rapporten blant annet forslår «å prioritere sjøsamene fremfor den øvrige fiskeriflåten, dvs. en positiv særbehandling», så lar den være å foreta en vurdering om blant annet dette forslaget, bryter med innholdet i artikkel 1 i «FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering». Der kan en lese at «I denne konvensjon betyr uttrykket "rasediskriminering" enhver forskjellsbehandling, (uthevet av meg) utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet område av det offentlige liv

Institusjonen skriver til og med at «Rasediskrimineringskonvensjonen vil ikke bli behandlet nærmere her.»(sic!) En skulle tro at når en institusjon som har som formål å fokusere på menneskerettighetene, fremmer forslag til forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamming, så sørger den for å drøfte grundig om innholdet i Rasediskrimineringskonvensjonen står i veien for en gjennomføring av de lovforslag og ordninger som en ønsker å fremme.  Eller sagt på en annen måte: En foretar en vurdering av om slike, eventuelle lover eller ordninger, må anses for å være en form for statlig rasediskriminering sett i forhold til innholdet i nevnte konvensjon. Når så ikke har skjedd så svekker dette min tillit til at «Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter» er kompetent til å vurdere menneskerettighetsspørsmål i Norge. 

«Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter» unnlater også å drøfte om forslagene deres strider imot «Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen» (EMK). I EMK kan man i artikkel 14 lese dette:

«Forbud mot diskriminering.

Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.» (min uthevning)

Menneskerettighetsinstitusjonen unnlater ditto, også å drøfte om forslagene deres strider imot EU direktiv 2000/43/EC. Der kan en i artikkel 1 lese at «Formålet med dette direktiv er at fastlægge en ramme for bekæmpelse af forskelsbehandling på grund af race eller etnisk oprindelse med henblik på at iværksætte princippet om ligebehandling i medlemsstaterne.». Norge er underlagt denne bestemmelsen gjennom EØS-avtalen.

Samlet sett er dette er en alvorlig forsømmelse av en nasjonal institusjon som er opprettet for å vurdere menneskerettighetsspørsmål i Norge. 

4.      I rapporten kan man lese at «Sjøsamenes rett til sjøfiske er særlig beskyttet i artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

Men kan en trekke en slik konklusjon ut fra denne artikkelen i SP?

En av dem som er regnet som en av våre aller fremste folkerettseksperter i norsk etterkrigshistorie, professor dr. juris Carl August Fleischer har bestridt det synet som «Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter» fremmer når det gjelder forståelsen av innholdet i artikkel 27 i SP. Fleischer kom inn på dette, i et foredrag på et folkemøte i 2007, i Alta. Han har bestridt dette også i andre sammenhenger.

Tittelen på foredraget var «Om forståelse og misforståelser i forbindelse med ILO-konvensjon nr. 169 og andre juridiske spørsmål. Uheldige ”juristkulturer” i Norge – tendenser til å påstå folkerettslige bindinger for Norge og det norske demokrati, uten forsvarlig grunnlag for slike påstander».

Han sa blant annet at: «Begrepet positiv diskriminering synes særlig å gå igjen i samerettsutredningen fra 1984; med det syn at de som omfattes av en konvensjon skal ha rett til et spesielt vern. Dette synet er basert på en spesiell fortolkning av FN-konvensjonen fra 1966, om sivile og politiske rettigheter art 27. Men denne artikkelen inneholder intet om økonomiske rettigheter eller privilegier, den skal bare sikre minoriteters rett til å utøve sin religion og sin kultur, og bruke sitt språk.» (Uthevet av meg.)

Foredraget kan i sin helhet leses på http://edl.no/index.php/aktuelt/artikler-og-kommentarer/50-fleichers-foredrag-fra-folkem-10-mai

5.      Og videre: Det er lite tillitsvekkende og forunderlig at når «Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter» trekker fram innholdet i artikkel 27 i SP, som begrunnelse for sine forslag om å gi «sjøsamene» en positiv særbehandling, så unnlater den å drøfte om innholdet i artikkel 26, i den samme konvensjonen, er relevant for innholdet i deres forslag og kanskje til og med står i veien for de forslag som institusjonen fremmer. Også dette er en klar forsømmelse.

I artikkel 26 kan en lese at «Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe slikt grunnlag som rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling forøvrig.» (Uthevet av meg)

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Under er mine kommentarer skrevet inn med rød skrift i rapporten.

«Sjøsamenes rett til sjøfiske»

 

Temarapport 2016

Innhold  

1 FORORD  

2 SJØSAMENES RETT TIL SJØFISKE   

2.1 Innledning og problemstillinger

2.2 Sjøsamenes situasjon i dag

2.3 Norges menneskerettslige forpliktelser overfor sjøsamene

2.3.1 Innledning

2.3.2 FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheters vern av minoriteters kultur

2.3.3 ILO nr. 169

2.3.4 FNs erklæring om urfolksrettigheter

2.4 Kystfiskeutvalgets forslag og oppfølgingen av disse

2.4.1 Kystfiskeutvalgets forslag

2.4.2 Oppfølgingen av Kystfiskeutvalget

2.5 Vurdering av om dagens regelverk ivaretar Norges menneskerettslige forpliktelser

2.5.1 Utgangspunktet – rett til fiske som en del av det materielle kulturgrunnlag

2.5.2 Forholdet til privatrettslige rettigheter

2.5.3 Individuelle eller kollektive rettigheter

2.5.4 Rett til å delta i fisket og innholdet i denne retten

2.5.5 Rett til medbestemmelse

2.5.6 Vern mot andre typer inngrep

3 LITTERATURLISTE

Lover

Forarbeider til lover

Offentlige utredninger

Høyesterettspraksis

Internasjonale konvensjoner m.v.

Avgjørelser fra FNs menneskerettighetskomité

Uttalelser fra FN-organer

Vedtak

Rapporter

Litteratur

Nettsider

1. Forord

Fiske er en helt sentral del av den sjøsamiske kulturen.(Hva er de spesifikke kjennetegnene til den angivelige sjøsamiske kulturen og hvor finnes den.) Vidtgående reguleringer (Hva siktes det til?) av fisket, kan derfor medføre en stor utfordring for den sjøsamiske kulturens overlevelse

Usikkerheten rundt rettsvernet til sjøsamenes kystfiske var begrunnelsen for

opprettelsen av Kystfiskeutvalget. På bakgrunn av utvalgets innstilling har flere internasjonale

menneskerettsorganer gitt uttrykk for viktigheten av at norske myndigheter ivaretar denne gruppens rettigheter. (Deres uttalelser baserer seg nok på manglende kunnskaper, både angående spørsmålet om det finnes sjøsamer og om det forholdet at det ikke finnes noe noen forskjellsbehandling, med utgangspunkt i etnisitet og avstamming, når de gjelder reguleringer av de norske fiskerier fra fjordbotn til det åpne hav. Unntak er imidlertid begrunnelsen for innføring av 3000 tonn ekstra, årlig kvote med torsk til båter under 11 m i åpen gruppe. Denne ordningen er etnopolitisk begrunnet.)

Menneskerettsorganene har anbefalt at ytterligere tiltak må iverksettes for at Norge skal

oppfylle sine menneskerettslige forpliktelser overfor sjøsamene.(Hvilke tiltak?) FNs menneskerettighetskomité og ILOs ekspertkomité har bedt om informasjon om hvilke tiltak som er truffet for å sikre samiske rettigheter til fiske.

I denne rapporten utreder vi Norges menneskerettslige forpliktelser overfor sjøsamene.

På bakgrunn av Kystfiskeutvalgets forslag og den oppfølging forslaget fikk fra myndighetene vurderer vi hvorvidt gjeldende regelverk er tilstrekkelig for å ivareta sjøsamenes

Menneskerettigheter. Vi konkluderer med at det er behov for et sterkere vern om retten

til fiske, og anbefaler at sjøsamenes rett til fiske bør lovfestes. (Alle norske statsborgere er på like vilkår, sikret den samme retten til å delta i de norske fiskerier. Det finnes ingen lovfestet, eller på annen måte, diskriminerende ordninger ovenfor de som er av sjøsamisk avstamming,)Vi peker også på utfordringer knyttet til sikring av sjøsamenes reelle innflytelse i saker som har konsekvenser for deres rettigheter, også utenfor fiskeriforvaltningen. (Slik innflytelse er i dag fullt ut mulig, blant annet gjennom deltagelse i fiskernes interesseorganisasjoner.)

2. Sjøsamenes rett

til sjøfiske

2 .1 Innledning og problemstillinger

Problemstillingen i denne temarapporten er om det vernet menneskerettighetsbestemmelsene gir sjøsamene og deres kultur, er tilstrekkelig ivaretatt i Norge i dag. Samene er

en etnisk minoritet i Norge og har som minoritet et internasjonalt vern. Samefolket står

samtidig i en særstilling blant minoritetene i Norge ved at de er å anse som urfolk i

henhold til folkeretten. (Jeg mener at samene i Norge ikke tilfredsstiller de betingelsene som er satt i ILO- konvensjon nr. 169 (C169) om hvem konvensjonen er ment å gjelde for. Jeg anser derfor ikke samene i Norge for å være et «urfolk». Dette slik som begrepet «urfolk» er benyttet i denne rapporten, dvs. som noen som er berettigede til å bli beskyttet av innholdet i C169. Hvorfor jeg mener det, har jeg utledet i boka «Samer og samepolitikk», som jeg har skrevet.) Sjøsamenes rett til sjøfiske er særlig beskyttet i artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og ILOs konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk. (I denne artikkelen kan en lese at: «I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.» Det står ingenting i denne artikkelen om næring, som jo fiskeriene er. Hvordan forfatteren eller forfatterne av denne rapporten, har kommer fram til at denne artikkelen er relevant for saken, er derfor uforståelig for meg. Når det dessuten ikke kan påvises noen spesifikke, kulturelle trekk hos de fiskerne som måtte være av sjøsamisk avstamming, så bli dette desto mer underlig og uforståelig.

For øvrig: Dersom FNs medlemsland, hadde ment at denne artikkelen skulle ha innbefattet også næring, så hadde de selvsagt skrevet det inn i artikkelen da konvensjonen ble vedtatt).

Et stort antall samer har gjennom historien vært bosatt ved havet, særlig ved fjordene,

og livnært seg av blant annet fiske. De er ofte kalt sjøsamer. Under behandlingen av forslaget til finnmarksloven i Stortinget i 2005 viste flertallet i justiskomitéen til at sjøfiske

er en viktig del av det næringsmessige grunnlaget for samisk kultur, men at de sjø­samiske tradisjonene med kystfiske hadde et usikkert vern i regelverket. Flertallet

uttalte at det var viktig å sikre muligheten for fortsatt sjøsamisk kystfiske, og ba om at

disse spørsmålene ble nærmere utredet av Regjeringen.1

1.Innst. O. nr. 80 (2004–2005) Innstilling fra justiskomi­teen om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark

fylke (finnmarksloven) avsnitt 7.3.2 og 11 B

Dette var bakgrunnen for oppnevningen av Kystfiskeutvalget for Finnmark i 2006.

Utvalgets hovedoppgave var å utrede «samers og andres rett til fiske i havet utenfor

Finnmark». Utvalgets innstilling er publisert i NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor

Finnmark. (I denne NOUen forutsettes det at det finnes en egen gruppe mennesker som kan identifiseres som sjøsamer, fordi at de i sin yrkesutøvelse og i sitt liv for øvrig, skiller seg kulturelt fra den øvrige befolkning i kyst-og fjordstrøkene i Nord-Norge. Om det finnes en slik befolkningsgruppe blir ikke drøftet noe sted i denne NOUen.  Det blir heller ikke vist til forskning eller undersøkelser som påviser at så er tilfelle. Utvalget som laget denne NOUen, har skygget unna denne selvfølgelige problemstillingen. Dette på tross av at utvalgets leder, Carsten Smith, allerede i 1990, uttalte at «for den sjøsamiske kulturen er klokka fem på tolv.» Det var jo gått 18 år fra da denne uttalelsen falt, til denne NOUen ble framlagt. Det ville derfor vært naturlig å undersøke om det fortsatt fantes en identifiserbar sjøsamisk kultur innen fiskeriene. En kan bli fristet til å spørre om klokka har stoppet.)

Kystfiskeutvalget konkluderte med at folk som er bosatt ved fjordene og langs kysten i

Finnmark har rett til fiske i havet utenfor Finnmark basert på folkeretten og på historisk

Bruk, (Det finnes ingen folkerett for våre havområder, som fremmer prinsippet om «historisk bruk» når der gjelder fiske- og fangstrettigheter. Derimot så slår Havrettskonvensjonen - også kalt for «havenes grunnlov» - uttrykkelig fast at det er prinsippet om at «nærhet gir rett» som skal gjelde.) og denne retten ble foreslått lovfestet i en egen lov. Kystfiskeutvalget fremmet også en rekke andre forslag som samlet skulle ivareta sjøsamenes rett til fiske og

Norges menneskerettslige forpliktelser overfor denne gruppen. Kystfiskeutvalgets forslag til tiltak ble fulgt opp av det daværende Fiskeri og kyst­departementet i en egen lovproposisjon etter konsultasjoner med Sametinget.2

2

2..Prop. 70 L (2011–2012) Endringar i deltakerloven, havressurslova og finn­markslova (kystfiske­utvalet).

Departementets vurderinger og forslag avvek betydelig fra Kystfiskeutvalgets. Dette

gjaldt også vurderingene av innholdet i Norges menneskerettslige forpliktelser overfor

sjøsamene. Flertallet i Sametinget godkjente forslagene fremmet av Fiskeri

­og kyst­departementet, men tok uttrykkelig forbehold om at det var uenighet om at disse var

tilstrekkelige for å oppfylle Norges menneskerettslige forpliktelser. Departementets

forslag ble senere vedtatt av Stortinget. Sjøsamisk kultur (Formuleringen «sjøsamisk kultur» må betraktes som en besvergelse så lenge det ikke dokumenteres at det finnes en slik spesifikk, levende kultur i dag.)omfatter flere områder som er relevante i menneskerettslig sammenheng. Retten til fiske er en del av sjøsamisk kultur. (Retten til fiske har alle som er av sjøsamisk avstamming, også i dag) I denne rapporten har vi valgt å konsentrere oss om denne rettigheten Vi er av den oppfatning av sjøsamenes rett til fiske bør sikres bedre i regelverket enn hva som er tilfellet i dag. Dette gjelder yrkes­fiskeres rett til fiske, vern mot andre typer inngrep, samt rett til deltakelse i bruk og forvaltning av de marine ressurser

Som bakgrunn for våre vurderinger og anbefalinger er det i punkt 2 nedenfor gitt kort

omtale av sjøsamenes situasjon i dag. Punkt 3 gir en oversikt over menneskerettighets

­bestemmelser som verner sjøsamene. Punkt 4 inneholder en redegjørelse for Kystfiske

­utvalgets vurderinger og forslag, samt hvilken oppfølgning disse forslagene fikk. Våre

vurderinger og anbefalinger fremgår av punkt 5.

2.2 Sjøsamenes situasjon i dag

Tradisjonelt har fisket i havet vært fritt, både for sjøsamer og andre. Som en konsekvens

av større fartøy og mer effektive redskaper har det av hensyn til en bærekraftig ressurs­

utnyttelse blitt nødvendig å regulere fisket. Hvordan den nærmere reguleringen skal

skje har vært omtvistet. De strenge reguleringer som ble innført på 1990 tallet har vært

sterkt kritisert fra flere hold, blant annet Sametinget og lokale fiskarlag.3

3. Skogvang, Susann Funderud, «Innføringen av fartøykvoter for torsk i kystfiskeflåten i 1990, publisert i Natur, rett, historie. Oslo Studies in Legal History no 5, s. 201–245 (s.241)

Reguleringene har i særlig grad rammet utøverne av det konvensjonelle fjordfisket, der sjøsamene i

enkelte områder utgjør et flertall, og har vært beskrevet som et av de sterkeste anslag

mot samisk kultur i tiden etter den offisielle fornorskingspolitikken.4

4.NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark avsnitt 5.21.5.

Tall innhentet av det tidligere Fiskeri og kystdepartementet viser at det var en jevn

nedgang i tallet på fiskere i de tre nordligste fylkene i perioden 1983 til 2010.5

5.Prop.70 L (2011–2012) Endringar i deltakerloven, havressurslova og finn­markslova (kystfiske ut­valet) vedlegg 2.

(En viktig årsak til nedgangen i antall yrkesfiskere, er den betydelige effektiviseringen som har skjedd innen fiskeriene. Dette gjelder innen samtlige flåtegrupper og innen alle brukstyper. La meg illustrere dette med et oversiktlig eksempel.

På 1950-tallet fisket en med en angel pr snøre/pr mann i juksafisket. På 1960-tallet kom nylonsnøret og en begynte å bruke juksasnelle. Da kunne hver mann bruke opp til omkring 10 angler pr. snøre. På 1970-tallet kom juksamaskinene. Da kunne hver mann benytte seg av 2-3 juksamaskiner, med opptil omkring 10 angler pr. snøre. På begynnelsen av 2000-tallet kom angeltromlene/snikhalerne. Med bruk av snikhaler trenger en ikke lenger å løfte fisken om bord i båten. Det eneste en må gjøre, er å løsne fisken fra angelen, bløgge fisken og skyve eller legge den ned i en fiskekonteiner. Nå har i tillegg, de fleste fiskemottakene installert sløyemaskiner, slik at juksafiskerne trenger ikke lenger å sløye fisken selv. Dette har medført at en juksafisker som fisker alene, kan fiske 6000-7000 kg pr. dag når det er god tilgang på fisk.

Nå er det i tillegg flere som har begynt å skaffe seg autolinesjarker - også båter ned til omkring 10 meter - som kan sette ut tusenvis av angler pr. linesetting - og som også derfor trenger mye mindre arbeidskraft til linefisket enn tidligere. SE:http://www.finnalle.no/nordeng_as_-_fiskeribedrift/16214765465.html )

Effektiviseringen innen sjarkflåten er i dag så stor at også for storparten av denne flåten, er det bare unntaksvis nok tilgang på fisk inne på fjordene til at fiskerne finner det lønnsomt å fiske der.

Innen snurrevad, som bedrives også av båter ned til omkring 15 m, har det foregått en voldsom effektivisering. Den fangede fisken kan pumpes om bord i båtene og kan deretter pumpes på land til fiskemottak.

Som et eksempel på effektiviteten: Fiskebåten «Solværskjær» (Tidligere registrert i Hammerfest) på 35 meters lengde, fisket i 2016 sin torskekvote, på omkring 3 uker. Den var på 750 tonn. (En båt på 10 m har for 2017, en torskekvote på 53 tonn.) Deretter startet båten på seinotfiske og fisket seinotkvota på 850 tonn opp på omkring 3 uker. Også her pumpes fisken ombord og deretter på land og transporteres deretter til sløyemaskinene. Det sier seg selv at med denne voldsomme effektiviseringen, så et det behov for adskillig, færre fiskere enn tidligere for å ta opp tillatt kvote. Inne på fjordene er det derfor ikke lenger, annet enn helt unntaksvis, ressursgrunnlag til å imøtekomme denne effektiviteten. I tillegg har selv de minste fiskebåtene alskens moderne elektronisk utstyr til fiskeleiting, navigasjon og kommunikasjon.

Og for å være på den sikre siden. Denne teknologiske utviklingen har også de fiskerne som er av sjøsamisk avstamming vært med på. De finnes godt representert innenfor alle eller så godt som alle, flåtegrupper og brukstyper, innen torskefiskeriene, som mannskap og som redere og skippere. Å fremme påstander om at det finnes en egen type sjøsamisk fiskeri, bunner derfor i total kunnskapsløshet om dagens situasjon innen fiskeriene.)

Utvik­lingen i Troms og Finnmark skilte seg fra resten av landet med en relativt stor nedgang

i fiskere som har fiske som hovedyrke. Reduksjonen i antall fiskere var videre større i de

områdene som er omfattet av Sametinget sine tilskuddsordninger til næringsutvikling

(STN) enn i øvrige områder i de tre fylkene Det har parallelt med dette også vært en nedgang i befolkningen i samiske fjord og kystområder. Mindre fiskeriaktivitet medfører færre arbeids og møteplasser. Selv om det de siste tiårene har foregått en revitalisering av samisk språk og identitet, (Hvor er det samiske språket blitt revitalisert i kyst- og fjordsområdene blant yrkesfiskere? Dette må institusjonen legger fram dokumentasjon på.) også i sjøsamiske områder, er det ikke tvil om at den sjøsamiske kulturen er i en utsatt posisjon.6

6.NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark avsnitt 11.9.

I etterkant av at Kystfiskeutvalgets innstilling ble lagt frem har flere internasjonale

menneskerettsorganer gitt uttrykk for viktigheten av at norske myndigheter ivaretar

sjøsamenes rettigheter. Disse organene har uttrykt at ytterligere tiltak må iverksettes.

I 2011 ba FNs menneskerettighetskomité om en redegjørelse for hvilke tiltak norske

myndigheter hadde iverksatt for å følge opp Kystfiskeutvalgets innstilling.7

7.CCPR/C/NOR/Q/6 (I denne uttalelsen forutsetter FNs menneskerettighetskomite at det finnes en egen etnisk gruppe som en kan omtales som sjøsamer. Hvor har de fått denne forestillingen ifra? De har så langt som jeg kjenner til det, aldri vært i kyst - og fjordstrøkene i Nord-Norge og gjort selvstendige undersøkelser.)

I svaret fra norske myndigheter ble det vist til at det var oppnådd enighet med Sametinget om lovfesting av rett til fiske på nærmere vilkår, en tilleggskvote for torsk og å etablere et

lokalt rådgivende organ. Disse forslagene ville bli fremmet overfor Stortinget.8

8.CCPR/C/NOR/Q/6/Add.1

FNs menneskerettighetskomité ba i 2016 om oppdatert informasjon om hvilke tiltak som

var truffet for å sikre samiske rettigheter til land og ressurser og for å sikre særlig beskyttelse for samisk reindrift og fiske.9 (De som er av samisk avstamming har akkurat de samme «rettigheter til land og ressurser» som den øvrige befolkningen i Norge. Antyder institusjonen at de som er av samisk avstamming har en eksklusiv rett til land og ressurser?)

9. List of issues prior to submission of the seventh Periodic Report of Norway. Adopted by the Committee at its at its 117th session (20 June ­

15 July 2016).

Komitéens spørsmål er foreløpig ikke besvart.

FNs rasediskrimineringskomité uttrykte i 2011 bekymring over at de skritt som var tatt kanskje ikke var tilstrekkelige til å bevare og fremme kulturen til det samiske folk.

Komiteen tok spesielt opp den spesielle situasjonen til østsamene, særlig når det

gjelder deres tilgang til beiteområder for rein og for sjøsamene, særlig når det gjelder deres rett til fiske.10

10.«Behandling av Norges 19./20. rapport til FN om oppfølging av rasediskrimi­neringskonvensjonen.

Avsluttende merknader fra FNs rasediskrimineringskomité (CERD) Mars 2011.»

Utgitt av Barne, like­stillings og inkluderingsdepartementet, september 2011

I sine Concluding Observations fra 2015 ga komitéen uttrykk for at de lovendringene som ble gjort av Stortinget i 2012 i deltakerloven, havressursloven og finnmarksloven ikke i tilstrekkelig grad anerkjente at sjøsamene hadde etablerte rettigheter til fiske og andre fornybare marine ressurser langs kysten i sjøsamiske områder: «(d) The 2012 amendments to legislation relating to fisheries, namely, the Marine Resources Act, the Participation Act and the Finnmark Act, did not include a recognition

that Sami have established rights to fisheries and other renewable marine resources in the

Sami coastal area, and that the legal frameworks may therefore require future reform11

11.CERD/C/NOR/CO/21-22

FNs rasediskrimineringskomité anbefalte norske myndigheter å gjennomgå fiskerilov­givningen for å sikre at samenes rett til fiske basert på alders tids bruk og lokale sedvaner (Hva består disse sedvanene i?) anerkjennes fullt ut: «(f) Review the fisheries legislation and ensure that it fully recognizes the Sami fishing

rights based on immemorial usage and local customs.» (Hvem har fått denne komiteen til å tro at de som er av samisk avstamming ikke har rettigheter til å utøve fiskeryrket på lik linje med alle andre statsborgere i Norge?)

FNs rasediskrimineringskomité var derfor i 2015 av den oppfatning at endringene som

skjedde i etterkant av Kystfiskeutvalgets utredning ikke i tilstrekkelig grad sikrer sjø­samenes etablerte rettigheter.

ILOs ekspertkomité12

12.Committee of Experts on the Application of Conventions and Recommendations (CEACR).

overvåker gjennomføringen av ILOs konvensjoner. Ekspertkomiteen

ba i 2015 norske myndigheter om å opplyse om hvilke tiltak som er truffet for å sikre sjøsamenes rett til fiske og hvilke tiltak som er gjort for å styrke og fremme dette fisket:

«The Committee requests the Government to provide information on the measures taken to

ensure that the fishing rights of the Sami are specifically safeguarded (Article 15(1)). It also

invites the Government to provide information on the measures taken, with the participation

of the Sami and whenever appropriate, to ensure that traditional fishing activities are

strengthened and promoted (Article 23).»13

13.Direct Request (CEACR) adopted 2014, published 104th ILC session (2015) (Hvem har fortalt ILO at de finnes en egen “sjøsamisk” befolkningsgruppe innen fiskeriene? Er det representanter for Sametinget og for NSR? Har ILO selv foretatt en breiere undersøkelse som påviser at så er tilfelle? Jeg kjenner i hvert all ikke til at de har gjort det.)

Spørsmålene er foreløpig ikke besvart av Norge. Også andre organer i FN har tatt opp disse spørsmålene.14

14. I en rapport av 2010 bestilt av FNs Permanent Forum on Indigenous Issues om urfolks fiskerettigheter i saltvann ble det vist til

at for sjøsamene er fiske «essential for the continuation of settlements in their local communities, which lights many houses

in the dark nights up north. These communities are also essential for securing Sami culture, which is in a critical state of existence.

The future of this culture is thus dependent on recognition of fishing rights, now an issue in national legal and political debates.»

Se http://www.un.org/esa/socdev/unpfii/documents/E.C.19.2010.2EN.pdf. Videre uttrykte FNs spesialrapportør for urfolks

rettigheter i en rapport av 2011 bekymring for situasjonen for samisk fiske og samenes manglende medbestemmelsesrett i fiskerireguleringen, se https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/FAD/Vedlegg/SAMI/Anaya_rapport.pdf

Som det framgår ovenfor har flere av organene opprettet for å påse at statene oppfyller

sine internasjonale, menneskerettslige plikter overfor blant annet etniske minoriteter

og urfolk vært kritisk til om Norge opptrer i samsvar med disse pliktene hva gjelder

sjøsamenes rettigheter til fiske. De har reist spørsmål om de endringene som skjedde

som en oppfølgning av Kystfiskeutvalgets forslag har vært tilstrekkelige.

2.3 Norges menneskerettslige forpliktelser overfor sjøsamene

2 .3.1 INNLEDNING

De to menneskerettighetskonvensjonene som særlig har betydning for samenes rettigheter er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 og ILOs konvensjon

nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater av 1989 («ILO nr. 169»). Ingen av

disse konvensjonene har særlige regler for samenes rett til fjord og kystfiske, men begge har bestemmelser som er ment å verne sjøsamenes kultur, herunder deres rett til naturressurser.( «…men begge har bestemmelser som er ment å verne sjøsamenes kultur…». Hvordan er en kommet fram til en slik konklusjon? Dessuten: De som er av samisk avstamming har samme rett til deltagelse i fiskeriene som andre borgere i Norge.) Det er nærmere redegjort for disse to konvensjonene i punkt 3.2 og punkt 3.3 nedenfor.

Også FNs erklæring om urfolks rettigheter av 13. september 2007 fastsetter individuelle

og kollektive rettigheter for urfolk, deriblant flere bestemmelser om retten til natur­ressurser, se nærmere om erklæringen i punkt 3.4 nedenfor. (En FN-erklæring er ikke bindende for medlemslandene, den er kun oppfordrende. Dessuten så er det ikke nærmere definert i erklæringen hvem disse «indigenous peoples» som erklæringen sikter seg inn mot er. Det er i denne sammenheng også naturlig å vise til FNs konvensjon av 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering («rasediskrimineringskonvensjonen»). Rase

­diskrimineringskonvensjonen gjelder som norsk lov, jf. diskrimineringsloven om etnisitet

§5. FNs rasediskrimineringskomité, som er kontrollorganet for konvensjonen, har i 1997

avgitt en egen General Recommendation No 23 om urfolk. Komitéen ber der statene

særlig om å sikre at det ikke blir tatt noen beslutninger direkte knyttet til urfolks rettigheter og interesser uten deres informerte samtykke («informed consent»).(«Informerte samtykke»?  Det er en penere måte å si det på at samepolitiske organer skal ha vetorett. Dessuten: Sametinget og samiske organisasjoner har, en konsultasjonsavtale med Regjeringen. Ifølge denne avtalen har Sametinget anledning til å be om og har krav på, å få konsultasjoner, (les forhandlinger bak lukkede dører), med Nærings - og fiskeridepartementet og Fiskeridirektoratet om fiskerirelaterte spørsmål. Sametinget har en representant i Reguleringsrådet for fiskeriene. Sametinget utnevner i tillegg 3 av 6 representanter til Fjordfiskenemda. Hva er det slags ytterligere ordninger som Institusjonen anbefaler? Vetorett til Sametinget? Er det en slik ordning som institusjonen antyder skal bli innført?) Komitéen ber videre statene om særskilt å anerkjenne og beskytte urfolks rettigheter«to own, develop, control and use their communal lands, territories and resource. Rasediskrimineringskonvensjonen vil ikke bli behandlet nærmere her.( «Rasediskrimineringskonvensjonen vil ikke bli behandlet nærmere her» (sic!) At institusjonen ikke går nærmere inn på innholdet i Rasediskrimineringskonvensjonen, er en alvorlig forsømmelse. Dette desto mere som institusjonen er ment å være Norges fremste institusjon innen menneskerettighetsspørsmålet. En slik grov forsømmelse er rett og slett oppsiktsvekkende og uforståelig.

Forsømmer institusjonen seg bevisst fordi at om en går nærmere inn på innholdet i denne konvensjonen, så vil det være problematisk å kunne argumentere for «positiv forskjellsbehandling» innen fiskeriene ovenfor personer av sjøsamisk avstamming? Jeg tror det.

Institusjonen har her, på ukritisk vis, tatt parti for en imaginær etnisk minoritet som den omtaler som sjøsamer.)

Plikten norske myndigheter har til å legge til rette for at samene kan sikre og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv følger også av Grunnloven § 108. Bestemmelsen angir forpliktelser for norske myndigheters utforming og gjennomføring av sin same­politikk. Utformingen av bestemmelsen bygger på et forslag fra Samerettsutvalget, og etter mal fra FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27.15

15. NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling kapittel 15.

2.3.2 FNS KONVENSJON OM SIVILE OG POLITISKE RETTIGHETERS VERN AV

MINORITETERS KULTUR

2.3.2.1 Status i norsk rett

Etter menneskerettsloven § 2 nr. 3 skal FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

«gjelde som norsk lov». Det følger videre av § 3 at bestemmelser i konvensjonen

«skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning». (Ja, men det er ikke gitt hvordan innholdet i denne konvensjonen skal forstås i ett hvert tilfelle. Jevnfør for eksempel spørsmålet om hvordan ordet «kultur» skal forstås. 

En av de som er ansett som en av våre aller fremste folkerettseksperter i norsk etterkrigshistorie, professor dr. juris Carl August Fleischer har bestridt det synet som «Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter» fremmer når det gjelder forståelsen av innholdet i artikkel 27 i SP. Fleischer kom inn på dette i et foredrag på et folkemøte i 2007 i Alta. Det har han gjort også i andre sammenhenger.

Tittelen på foredraget var «Om forståelse og misforståelser i forbindelse med ILO-konvensjon nr. 169 og andre juridiske spørsmål. Uheldige ”juristkulturer” i Norge – tendenser til å påstå folkerettslige bindinger for Norge og det norske demokrati, uten forsvarlig grunnlag for slike påstander».

Fleischer sa blant annet at «Begrepet positiv diskriminering synes særlig å gå igjen i samerettsutredningen fra 1984; med det syn at de som omfattes av en konvensjon skal ha rett til et spesielt vern. Dette synet er basert på en spesiell fortolkning av FN-konvensjonen fra 1966, om sivile og politiske rettigheter art 27. Men denne artikkelen inneholder intet om økonomiske rettigheter eller privilegier, den skal bare sikre minoriteters rett til å utøve sin religion og sin kultur, og bruke sitt språk.» (Uthevet av meg.)

Foredraget kan i sin helhet leses på http://edl.no/index.php/aktuelt/artikler-og-kommentarer/50-fleichers-foredrag-fra-folkem-10-mai)

Konvensjonsbestemmelsene er dermed gitt forrang fremfor norsk lov 2.3.2.2 Artikkel 27 – FNs menneskerettighetskomités anbefalinger og praksis.

Den sentrale bestemmelsen av betydning for sjøsamenes rett til fiske er FNs konvensjon

om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Bestemmelsen har følgende ordlyd:

«In those States in which ethnic, religious or linguistic minorities exist, persons belonging

to such minorities shall not be denied the right, in community with the other members of

their group, to enjoy their own culture, to profess and practise their own religion, or to use

their own language.»

Artikkel 27 verner samene som etnisk minoritet, mens ILO nr. 169 verner samene som

urfolk, se nærmere om sistnevnte konvensjon i punkt 3.3 nedenfor.

Artikkel 27 gir et individuelt vern, men vernet gjelder for aktiviteter som utøves som ledd

i minoritetens felles kultur. I denne forstand har retten et kollektivt preg.

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter overvåkes av FNs menneskerettighetskomité. Komitéen behandler rapporter fra statene, vedtar generelle kommentarer til de

enkelte artiklene og behandler klager fra individer fra de stater som har akseptert klage

­ordningen (herunder Norge). Komitéens vedtak er ikke rettslig bindende, men den internasjonale domstolen (ICJ) har uttalt at komitéens praksis skal tillegges stor vekt.16

( Dersom en overlater til udemokratisk, oppnevnte, internasjonale organer å bestemme hvilken lovgivning og hvilken politikk en skal ha i et land, så er en på ville veier. Det er veier som vil undergrave selvråderetten og demokratiet i ett hvert demokratisk land. Dette er ikke desto mindre viktig å påpeke, når en vet at flere av de juristene som er utnevnt til å sitte i denne menneskerettighetskomiteen kommer fra svært udemokratiske land, som ikke akkurat er kjent for å respektere menneskerettighetene. Ja, det er sågar så ille at den nåværende lederen for FNs menneskerettighetskomite er fra Saudi-Arabia. Et land hvor saudierne har opphøyet seg selv til å ha «all makt i himmel og på jord» i landet.)

16.Se nærmere Geir Ulfstein, «Den rettslige betydningen av avgjørelser fra menneskerettslige konvensjons­

organer»,Lov og rett 2012 s. 552–570.

Dette er også lagt til grunn av Høyesterett i Rt. 2008 s. 1764 avsnitt 81. I sin General Comment No. 23 til artikkel 27 fra 1994 punkt 6.1 uttaler Menneskerettighetskomitéen at selv om artikkel 27 er negativt utformet («shall not be denied»), anerkjenner bestemmelsen eksistensen av en rettighet og krever at denne ikke skal bli hindret («denied»). Statene er derfor forpliktet til å sikre at eksistensen og utøvelsen av slike rettigheter er beskyttet. Dette innebærer også en plikt for staten til å iverksette positive tiltak for å beskytte disse rettighetene mot inngrep fra staten selv eller fra tredjepersoner.

Slike positive tiltak kan stå i et spenningsforhold til likebehandlingsprinsippet i artikkel

2.1 og diskrimineringsforbudet i artikkel 26. FNs menneskerettighetskomité uttaler i sin

General Comment No 23 punkt 6.2 at så lenge slike tiltak tar sikte på å korrigere forhold

som «prevent or impair the enjoyment of the rights guaranteed under article 27, they may

constitute a legitimate differentiation under the Covenant, provided that they are based on

reasonable and objective criteria». (-«rimelige og objektive kriterier» står det; hvor ble de av?)

FNs menneskerettighetskomité viser videre i punkt 7 til at statens forpliktelser omfatter

å sikre det materielle kulturgrunnlaget for urfolkets kultur:

«With regard to the exercise of the cultural rights protected under article 27, the Committee

observes that culture manifests itself in many forms, including a particular way of life

associated with the use of land resources, especially in the case of indigenous peoples.

That right may include such traditional activities as fishing or hunting and the right to live

in reserves protected by law. The enjoyment of those rights may require positive legal measures of protection and measures to ensure the effective participation of members of minority communities in decisions which affect them   (Altså: “including a particular way of life”……. “inneha en spesiell livsstil». Det vises altså til at disse befolkningsgruppene må inneha en spesiell livsstil. Hvilken spesiell livsstil har de menneskene som er av sjøsamisk avstamming? Kan det ikke påvises at det finnes en spesiell livsstil blant dem, så er denne siterte uttalelsen fra FNs menneskerettighetskomite irrelevant for forholdene i Fiskeri-Norge. Ikke dermed sagt at denne uttalelsen kan være irrelevant også av andre grunner.

Det påhviler derfor forfatterne av dette framlegget å dokumentere at det finnes en fiskeribefolkning som innehar en «spesiell livsstil.» siden de har trukket fram dette sitatet fra Menneskerettighetskomiteen.)

Sjøsamenes levevei gjennom fiske er beskyttet av artikkel 27 da dette utgjør et grunnlag

for og er en del av deres kulturutøvelse.17

17 For en nærmere rede­gjørelse for FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27s vern om samenes materielle kulturgrunnlag vises til NOU 2008: 5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark avsnitt 8.3.

Artikkel 27 er forholdsvis vagt formulert og det er ikke åpenbart hvor terskelen går for

hva som skal anses som et ulovlig inngrep. Det er en relativt omfattende praksis fra FNs

menneskerettighetskomité om forståelsen av artikkel 27, og komiteen har gjennom sin

praksis presisert nærmere hvor grensen går. Blant annet er det fastslått følgende:

- Det er ikke bare tradisjonelle utnyttelsesformer som beskyttes, bestemmelsen tillater

også tilpasning til moderne utnyttelsesmetoder, jf. saken Apriana Mahuika et. al. V.

New Zealand (saken er nærmere omtalt nedenfor).18

18. Apirana Mahuika et al. v New Zealand(2000), Communication No 5 47/ 19 9 3 .

-Det må tas hensyn til kumulative effekter av inngrep gjennomført over tid, jf. Länsman

II ­saken.19

19. Länsman II saken (2005), avsnitt 10.2, Communication No 1023/2001

-Det må foretas reelle konsultasjoner med den berørte befolkningsgruppen, jf. General

Comments No. 23.

-Det kan være et krav om utredninger av de inngrep som foretas. Dette kan være en

forutsetning for å gjennomføre meningsfulle konsultasjoner, jf. Poma Poma

saken, 20

20. Angela Poma Poma v Peru(2009), Communication No 1457/2006

hvor slike konsultasjoner ikke var gjennomført.

Videre er det fastslått at et inngrep må være proporsjonalt, det må gjøres minst mulig og

det må være forholdsmessighet mellom behovet for tiltaket og inngrepets omfang, jf.

Poma Pomasaken. Det gjelder en absolutt grense for hvilke tiltak som kan tillates. Blir minoritetens virksomhet forhindret fra å fortsette vil dette være i strid med artikkel 27. Dette vil være tilfelle der en utøver som følge av inngrep ikke lenger vil ha økonomisk utbytte av virksomheten, jf. Länsman v. Finland.21

21. Jouni E. Länsman v Finland(1996), avsnitt 10.7, Communication No 671/1995

Artikkel 27 omfatter imidlertid også mindre omfattende inngrep enn dette. I General Comments No. 23 er det angitt at også «violation» av rettigheten omfattes. Det er dermed ingen betingelse at minoriteten blir fullstendig forhindret fra fortsatt utøvelse av sin virksomhet for at artikkel 27 skal være overtrådt.

2.3.2.3 Særlig om saken Apirana Mahuika et.al. v. New Zealand

Komiteen har i en avgjørelse vurdert et urfolks tradisjonelle fiske spesielt. Saken Apirana

Mahuika et. al. v. New Zealand gjaldt en klage anlagt av en gruppe maorier. De anførte at imidlertid innvendinger mot forliksavtalen og hevdet at loven krenket deres rett til å drive fiske i saltvann. Ved sin vurdering uttalte FNs menneskerettighetskomite blant annet følgende:

-FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 1 om at alle folk (Det går ikke fram noe sted i SP at en med begrepet folk («peoples») mener etniske minoriteter, eller andre typer minoriteter i et land.  Begrepet «peoples» er benyttet i betydningen; «alle innbyggerne i et land eller en stat». Det er de som har selv­bestemmelsesrett. Er det virkelig slik at institusjonen mener at statene har laget en konvensjon som gir folkerettslig grunnlag for at etniske minoriteter skal kunne kreve selvbestemmelse, eller en oppsplitting av de fleste av FN sine medlemsstater? Dette må jo bli konsekvensen om en definerer også etniske minoriteter i en stat til være et folk eller «peoples», i henhold til innholdet i denne konvensjonen. Som kjent så har de fleste av FNs medlemsstater en eller flere etniske minoriteter innenfor sine statsgrenser.) kan være et tolkningsmoment som er relevant ved tolkningen av artikkel 27 (punkt 9.2). Her uttaler komiteen bl a: «Furthermore, the provisions of article

1 may be relevant in the interpretation of other rights protected by the Covenant, in particular article 27».

-Det var ikke omtvistet at fisket og kontrollen med dette var et sentralt element i

maorienes kultur. Økonomiske aktiviteter kan falle inn under artikkel 27 dersom de

utgjør et sentralt element i minoritetssamfunnets kultur (9.3).

(Henvisninger til det som har skjedd andre steder i verden, fritar ikke norske myndigheter til, på fritt grunnlag, å vurdere om artikkel 27 i SP er relevant for de konkrete forholdene i norske fiskerier i kyst- og fjordstrøkene i Nord-Norge. Etter min mening er artikkel 27 ikke relevant for forholdene i norske fiskerier.)

-Artikkel 27 beskytter ikke bare tradisjonelle utnyttelsesformer, men tar høyde for

endrede utnyttelsesformer som følge av moderniseringer og teknologisk utvikling (9.4).

-Ved vurderingen av hvilke inngrep staten kan foreta i minoritetenes rettigheter,

opererer ikke komitéen med noen skjønnsmargin overfor statene. Inngrep som har en

begrenset innvirkning på levemåten til en person som tilhører en minoritet, vil likevel

ikke nødvendigvis utgjøre en krenkelse av minoritetens rettighet etter artikkel 27 (9.4).

-I hvilken grad tiltak som griper inn i økonomiske aktiviteter som har vesentlig kulturell

betydning er akseptable, avhenger av i hvilken grad medlemmer av minoriteten har

hatt anledning til å delta i beslutningsprosessen i relasjon til tiltaket og om de vil fortsette å nyte godt av sin tradisjonelle økonomi (9.5). (Hvilken aktivitet innen fiskeriene er det som kan karakteriseres som tradisjonell? Om slikt finnes så er denne aktiviteten i så tilfelle, helt marginal.)

Komiteen viste til at det opprinnelige kvotesystemet var et mulig brudd på artikkel 27

fordi maoriene i praksis ikke hadde noen del i dette, som igjen innebar at de ble fratatt

sin rett til å drive fiske. Gjennom avtalen som ble inngått fikk maoriene «access to a

great percentage of quota, and thus effective possession of fisheries was returned to

them».

Komiteen konkluderte på denne bakgrunn med at «the State party has, by enga

­ging itself in the process of broad consultation before proceeding to legislate, and by

paying specific attention to the sustainability of Maori fishing activities, taken the necessary steps to ensure that the Fisheries Settlement and its enactment through legislation,

including the Quota Management System, are compatible with article 27».

Saken viser blant annet at dersom dagens næringsutøvelse kan anses som en for­lengelse av den opprinnelige, vil den dekkes av artikkel 27 selv om den i dag skjer med moderne redskaper og selv om virksomheten utføres på samme måte som hos andre befolkningsgrupper.

2.3.3 ILO NR. 169

2.3.3.1 Status i norsk rett

Det er ingen generell bestemmelse om at ILO nr. 169 skal gjelde som norsk lov på til­

svarende måte som for FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. ILO nr. 169

må være inkorporert i norsk rett for å kunne anvendes direkte av norske domstoler og

myndigheter. Norsk rett presumeres likevel å være i samsvar med Norges folkerettslige

forpliktelser. Dette gjelder også for de konvensjoner som ikke er inkorporert. Det følger av Grunnloven § 92 at norske myndigheter skal respektere og trygge menneskerettighetene slik de er fastsatt i Grunnloven og i traktater om menneskerettigheter som er bindende for Norge.

I sak HR 2016 2554P uttalte førstvoterende som talsmann for Høyesteretts flertall i saken følgende om denne bestemmelsen i avsnitt 70:

«På denne bakgrunn finner jeg det klart at Grunnloven § 92 ikke kan tolkes som en inkorporasjonsbestemmelse, men må forstås som et pålegg til domstolene og andre myndigheter

om å håndheve menneskerettighetene på det nivå de er gjennomført i norsk rett.»

Annenvoterende, og dermed også mindretallet i Høyesterett, sluttet seg til dette.

Den nye grunnlovsbestemmelsen medfører derfor ingen endringer i utgangspunktet om at ILO nr. 169 må inkorporeres for å komme direkte til anvendelse i norsk rett.

Tre lover med særlig relevans for sjøsamenes rettigheter har inntatt regler om forholdet til ILO nr. 169. Finnmarksloven skal legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark forvaltes til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv, jf. loven § 1. Lovens bestemmelser gjelder med de begrensninger som følger av ILO nr. 169, jf. § 3. Dersom det foreligger motstrid mellom ILO nr. 169 og finnmarkslovens bestemmelser, har derfor ILO nr. 169 forrang, og konvensjonen får dermed betydning ut over presumsjonsprinsippet.

En tilsvarende bestemmelse som finnmarksloven § 3 er inntatt i havressursloven § 6, hvor det fastsettes at loven skal gjelde med de «avgrensingane som følgjer av inter­nasjonale avtalar og folkeretten elles». Denne henvisningen omfatter også ILO nr. 169.

I deltakerloven § 3 er det fastsatt at loven skal anvendes «i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter». Bestemmelsen må trolig forstås på samme måte som finnmarksloven § 3 og havressursloven § 6, selv om ordlyden ikke er like entydig.22

22. Se Susann Skogvangs drøftelser i artikkelen «Ny minerallov og rettig­heter», Lov og rett 2010 s. 47, om den tilsvarende bestemmelsen i mineral­loven.

Dette innebærer at deltakerlovens bestemmelser ikke kan anvendes i strid med ILO nr. 169.

2.3.3.2 Bestemmelser som verner sjøsamenes rettigheter.

Det følger av ILO nr. 169 artikkel 2 bokstav b at regjeringene har ansvaret for å sette i

gang tiltak for å fremme full virkeliggjøring («the full realisation») av urfolks sosiale,

økonomiske og kulturelle rettigheter. Artiklene 13, 14, 15 og 16 gir regler om urfolks

rettigheter til grunn og andre naturressurser.

Den sentrale bestemmelsen for fiske i sjøområder er ansett å være artikkel 15 (1):

«The rights of the peoples concerned to the natural resources pertaining to their lands

shall be specially safeguarded. These rights include the rights of these peoples to participate in the use, management and conservation of these resources

Bestemmelsen omfatter også fiske i sjøområder. Dette følger av definisjonen i artikkel 13

nr. 2, som angir at bestemmelsen omfatter totalmiljøet i områdene som vedkommende folk lever i eller på annen måte bruker. Statenes plikt til å anerkjenne og sikre samenes rett til fiske som en viktig faktor for å opprettholde deres kultur er også uttrykkelig fastsatt i artikkel 23.

Den første setningen i artikkel 15 (1) forplikter staten til å sikre sjøsamenes rettigheter til

Fjord og kystfiske i sjøsamiske områder. Den andre setningen gir en særlig rett til bruk

og til deltakelse i forvaltningen (medbestemmelsesrett). Samene har rett til å «delta i bruk, styring og bevaring» av de ressursene de tradisjonelt har utnyttet.

Artikkel 15 (1) annet punktum må sammenholdes med artiklene 6 og 7, som inneholder

allmenne bestemmelser om fremgangsmåten ved vedtak. Artikkel 6 innebærer en plikt

for statene til å konsultere vedkommende urfolk. Den blir supplert av artikkel 7, som

blant annet gir urfolket rett til å delta i utforming, gjennomføring og evaluering av nasjonale og regionale utviklingsplaner og programmer som kan få direkte konsekvenser for

vedkommende folk.23

23. For en nærmere rede­gjørelse for innholdet i ILO artikkel 6, 7 og 15 vises til NOU 2008: 5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark

avsnitt 8.12.3 til 8.12.6.

Disse bestemmelsene får anvendelse for beslutningsprosesser som gjelder eller kan få direkte betydning for fjord og kystfisket i sjøsamiske områder.

For å følge opp Norges folkerettslige forpliktelser til å sikre samene rett til medbestemmelse er det innført en konsultasjonsordning med Sametinget. Regjeringen og Same­tinget vedtok 11. mai 2005 retningsgivende prosedyrer for konsultasjonene.

Vi vil i denne sammenheng også nevne artikkel 14, som lyder som følgende:

«The rights of ownership and possession of the peoples concerned over the lands which

they traditionally occupy shall be recognised. In addition, measures shall be taken in

appropriate cases to safeguard the right of the peoples concerned to use lands not

exclusively occupied by them, but to which they have traditionally had access for their

subsistence and traditional activities

Artikkel 14 har tradisjonelt ikke vært forstått å omfatte ressurser i saltvann. En hoved­begrunnelse bak urfolksrettsinstrumentene er å sikre rettigheter i urfolks tradisjonelle områder, og tilgang til ressurser de historisk har hatt tilgang til. Susann Skogvang har i en artikkel om fiskerettigheter i sjø og fjordområder utenfor Finnmark, utarbeidet til Finnmarkskommisjonen, reist spørsmål om den tradisjonelle forståelsen av artikkel 14s virkeområde er riktig og kan opprettholdes, se artikkelen punkt 4.2.24

24. Skogvang, Susann Funderud (2014), «Fiske­rettigheter i sjø og fjord­områder utenfor Finnmark  en innføring i og drøfting av betydningen av Finn­marksloven § 29

Vi går ikke nærmere inn på denne problemstillingen her.

Vi kan i tillegg trekke frem artikkel 6 om statenes plikt til å konsultere urfolk og artikkel 7

om urfolks rett til effektiv deltakelse i beslutningsprosesser som angår dem.

(Jeg går ikke inn på detaljene i denne argumentasjonen, men viser til en utredning som ble gjort av folkerettsekspert Carl August Fleischer og av «Utenriksdepartementets rettsavdeling», angående nettopp forståelsen av innholdet i artiklene  14 og 15 i C169. Disse utredningene ble gjort under forarbeidene til finnmarksloven. Konklusjonene i disse to utredningene var ganske så sammenfallene, og kan ikke akkurat sies å støtte opp om de betraktningene og konklusjonene i denne rapporten, som er knyttet til nevnte innhold i C169.

Uansett: Hele argumentasjonen til rapporten fra menneskerettighetsinstitusjonen står og faller på om de som er av sjøsamisk avstamming lever under slike forhold at de er berettiget til å kunne kreve beskyttelse av innholdet i C169. Etter min mening så gjør de ikke det, fordi at de ikke skiller seg kulturelt ut fra den øvrige befolkningen. Dette gjelder hverken generelt eller i utøvelsen av fiskeryrket. Dette er som nevnt blitt dokumentert i NOU 2001:34. De lever heller ikke i et marginalisert og avsondret liv.

2.3.4 FNS ERKLÆRING OM URFOLKSRETTIGHETER

FNs erklæring om urfolks rettigheter er resultatet av en langvarig prosess med oppstart i

1982. Erklæringen ble vedtatt 13. september 2007 av FNs generalforsamling.

The United Nations Declaration on the Rights of Indigenous Peoples» som på misvisende og villedende vis, er blitt oversatt til «Urfolkserklæringen», inneholder ikke noen informasjon om hva som er de særskilte, kulturelle og historiske kjennetegnene til disse «indigenous peoples», som erklæringen er ment å ivareta interessene til. Forklaringen til dette er at FN sine medlemsland ikke klarte å bli enige om hva som skulle være den nærmere beskrivelsen av hvem disse «indigenous peoples» er. Formuleringen «indigenous peoples» betyr ; «innfødte folk». Innfødte/indigenous betyr som kjent at de er født i det landet de bor i. Det er minst 95% av verdens befolkning. Der står «indigenous»-saken i dag i det internasjonale samfunnet. En FN-erklæring er heller ikke juridisk bindende for noe medlemsland, så når Menneskerettighetsinstitusjonen i sin argumentasjon prøver å gjøre dette til «tung juss» i sin argumentasjon for å innføre «positiv diskriminering» innen fiskeriene for angivelige sjøsamer, så er dette en uholdbar fremstilling av noe som ikke engang kan betraktes som folkerett/«international law».)

Daværende sameminister Bjarne Håkon Hanssen uttalte kort tid etter vedtakelsen at

«urfolkserklæringen [er] i tråd med regjeringens politikk overfor samene»25 .Erklæringen fastsetter både individuelle og kollektive rettigheter for urfolk, deriblant flere bestemmelser om retten til naturressurser. Selv om ingen av erklæringens bestemmelser nevner noe konkret om retten til fiske, vil denne retten være vernet av erklæringen dersom fiske er en del av et urfolks livs og kulturgrunnlag. Siden FNs menneskerettighetskomité har lagt til grunn at også fiske kan være vernet etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 dersom det utgjør et sentralt element i minoritetssamfunnets kultur 26

26. Pressemelding 13. sept­ember 2007 fra Arbeids og inkluderingsdeparte­mentet, «FNs erklæring om urfolks rettigheter»., bør det samme legges til grunn når man tolker hva som ligger innenfor samenes livs og kulturgrunnlag i urfolkserklæringen.

FNs erklæring om urfolks rettigheter har tre bestemmelser som særlig fremhever urfolks

og samers rett til naturressurser. I artikkel 8 nr. 2 b fremgår det at statene skal sikre

effektive ordninger for å forhindre og avhjelpe «any action which has the aim or effect of

dispossessing them of their lands, territories or resources».

Ordlyden er formulert slik at statene har en positiv handlingsplikt til å beskytte samenes rettigheter mot statens egne handlinger eller tredjepersoner som innebærer at samenes rett til ressurser fratas.

I artikkel 20 nr. 1 fremgår det at urfolk blant annet har rett til å «be secure in the enjoyment of their own means of subsistence and development, and to engage freely in all their traditional and other economic activities».

Her vil det kunne oppstå en positiv handlingsplikt for staten til å sikre fiske i sjøsamiske fjord

­ og kyststrøk, jf. «secure».

I artikkel 26 nr. 2 sikres urfolks rett til å «own, use, develop and control the lands,

territories and resources that they possess by reason of traditional ownership or other

traditional occupation or use...». I enkelte tilfeller kan det tenkes tolkningsproblemer

knyttet til hva et urfolk har krav på som følge av tradisjonelt eierskap eller ressurser de

har ervervet på annen måte. For sjøsamenes del vil hjemmebasert kyst og fjordfiske i

sjøsamiske områder med mindre fartøy og med passive redskaper ligge innenfor vernet i

erklæringens artikkel 26 nr. 2, i likhet med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27.27

27.Se punkt 3.2 foran.

Urfolkserklæringens bestemmelser om naturressurser er et viktig og stort skritt for urfolks rettigheter. Hele 143 stater stemte for erklæringen, og senere har flere sluttet seg til. Det

illustrerer den universelle støtten til erklæringen. Erklæringen anerkjenner rettigheter til

å bestemme over landområder og ressurser i form av minimumsrettigheter innenfor en

stats territorium. Det viser at verdenssamfunnet anerkjenner at urfolk har en annen

kultur og livsgrunnlag knyttet til naturressurser som skiller seg fra de øvrige borgerne i

de enkelte statene og at det er viktig at denne retten sikres av medlemsstatene.

FNs erklæring om urfolks rettigheter er i utgangspunktet ikke et rettslig bindende dokument for statene da det «kun» er en erklæring i motsetning til konvensjonsbestemmelser

som ratifiseres av stater. Erklæringen må imidlertid et stykke på vei ses på som kodifi­sering av generelle prinsipper i folkeretten. I rapport av 11. august 2008 har FNs spesialrapportør for urfolks rettigheter uttalt seg om urfolkserklæringens rettskildemessige vekt og status i verdenssamfunnet

«Albeit clearly not binding in the same way that a treaty is, the Declaration relates to

already existing human rights obligations of States, as demonstrated by the work of United

Nations treaty bodies and other human rights mechanisms, and hence can be seen as

embodying to some extent general principles of international law. In addition, insofar as

they connect with a pattern of consistent international and State practice, some aspects

of the provisions of the Declaration can also be considered as a reflection of norms of

customary international law28

28. FNs dokument 11. august 2008: A/HRC/9/9 para 41.

At urfolkserklæringen og dens rettigheter er av relevans illustreres av sluttdokumentet

som ble vedtatt under FNs verdenskonferanse om urfolk som ble avholdt 22. og 23.

september 2014 i New York.29

29. For mer utfyllende om denne konferansen og sluttproduktet, se https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/konferanseurfolk/i d 2 0 0 1 9 25 /.

I sluttdokumentet forplikter statene seg til å fremme urfolks rettigheter. (Det gjør statene slettes ikke! Sluttdokumentet bruker formuleringen «indigenous peoples» som det ikke er noen internasjonal enighet om hvem er. Erklæringen har heller ikke angitt en nærmere beskrivelse av kjennetegnene til disse «indigenous peoples» som er omtalt i erklæringen.) Sluttdokumentet ble vedtatt i form av en resolusjon fra General­forsamlingen og mye av resolusjonens innhold er hentet fra urfolkserklæringen. Ved resolusjonen forpliktet statene seg til ulike tiltak for å iverksette den. Sluttdokumentet er ikke et folkerettslig bindende dokument, men forplikter statene politisk. (En FN-resolusjon er ikke forpliktende, den er kun oppfordrende.) FNs ekspertmekanisme for urfolksrettigheter – Expert Mechanism on the Rights of Indigenous Peoples (EMRIP) – fikk sitt mandat endret av FNs menneskrettsråd i 2016.30

30. FNs dokument 26. september 2016: A/HRC/33/L.25.

EMRIP skal nå«provide the Human Rights Council with expertise and advice on the rights

of indigenous peoples as set out in the United Nations Declaration on the Rights of

Indigenous Peoples, and assist Member States upon request, to achieve the ends of the

Declaration through the promotion, protection and fulfilment of the rights of indigenous

peoples».31

31. FNs dokument 26. september 2016: A/HRC/33/L.25 para 1.

EMRIPs mandat og hovedoppgave er nå å bistå og sikre en bedre nasjonal gjennom­

føring av urfolkserklæringen. Dette viser den betydning urfolkserklæringen har for

verdenssamfunnet og er i så måte en indikasjon på at medlemsstatene anser seg bundet

av rettighetene nedfelt i urfolkserklæringen.

2.4 Kystfiskeutvalgets forslag og oppfølgingen av disse

2 .4.1 KYSTFISKEUTVALGETS FORSLAG

Kystfiskeutvalget for Finnmark besto av ni medlemmer og ble ledet av tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith. Utvalgets hovedoppgave var å utrede «samers og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark». Dette var nærmere presisert til å gjelde retten til «saltvannsfiske i kystnære farvann og fjorder langs Finnmarks kyst». Utvalgets innstilling var enstemmig.

Kystfiskeutvalget konkluderte i NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark med

at folk som er bosatt ved fjordene og langs kysten i Finnmark har rett til fiske i havet

utenfor Finnmark. Utvalget la til grunn at grunnlaget for denne retten dels er historisk

bruk og dels folkerettens regler om urfolk og minoriteter. Utvalget tok ikke stilling til om

den historiske bruken har vært tilstrekkelig til å danne en rettslig bindende sedvanerett,

men mente at den aktive bruk over tid peker i retning av en sedvanerett. Utvalget fant

det uansett ikke nødvendig å forme en konklusjon på grunnlag av den historiske bruken

alene, det avgjørende var det folkerettslige kravet som kom i tillegg.

Ved fiskerireguleringer står man overfor en begrensning (et inngrep) i forhold til en tid­

ligere mer fri næringsutøvelse. Kystfiskeutvalget la til grunn at staten uten tvil har

adgang til å foreta nødvendige reguleringer av fisket også i forhold til samiske interesser

ut fra hensynet til fiskeressursene. Problemstillingen for Kystfiskeutvalget vedrørende

Norges folkerettslige forpliktelser etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

artikkel 27 var om samene har krav på særtiltak (en positiv forskjellsbehandling) innenfor det samlede norske fangstvolum.

I valget mellom å utforme særordninger for samiske fiskere og å utforme kollektive

ordninger for befolkningen ved den enkelte fjord, valgte Kystfiskeutvalget det siste. Et

viktig hensyn for utvalget var at individuelle særrettigheter på etnisk grunnlag har flere

negative sider hvis minoriteten bor sammen med den øvrige befolkning, mens kollektive

ordninger i størst grad vil virke samlende og kulturbevarende. Det forhold at utvalget

konkluderte med at retten til fiske også hadde sitt grunnlag i historisk bruk, og derfor

også gjaldt for ikke-samiske fiskere, medførte at kollektive ordninger framsto som et

naturlig valg.

De viktigste forslag fra utvalgets side var følgende rettsregler som knytter seg til retten

til fiske i havet utenfor Finnmark:

-Det blir fastslått som et prinsipp at folk bosatt ved fjordene og langs kysten i Finnmark

har rett til fiske i havet utenfor Finnmark på grunnlag av historisk bruk og folkerettens

regler om urfolk og minoriteter. Denne retten til fiske gjelder for alle folkegrupper.

-Retten omfatter en rett til å fiske til eget forbruk; dernest en rett til å kunne begynne

som fisker i næring; og videre en rett som yrkesfisker til å fiske en mengde som gir

økonomisk grunnlag for en husholdning, enten som levevei alene eller sammen med

annen næring. Dette er en rett som den enkelte fisker har overfor fiskerimyndighetene, og som ikke krever at fiskeren kjøper en kvote. Alle registrerte fiskere i Finnmark

vil etter dette ha en garantert minimumskvote.

-Det blir etablert et regionalt styringsorgan, i loven kalt Finnmark fiskeriforvaltning,

der Finnmark fylkesting og Sametinget hver velger tre medlemmer til styret. Dette

styringsorganet gir regler om fartøystørrelse og redskapsbruk i havet ut til fire nautiske mil utenfor grunnlinjene.

-Det regionale styringsorganet vil få myndighet til å motta og fordele kvoter og tillatelser

og foreta andre disposisjoner til fremme av fjord og kystfisket i Finnmark. De kvoter som fordeles på denne måten skal være personlige og ikke kunne omsettes.

-Staten får et lovfestet ansvar for å tilføre det regionale styringsorganet så store

ressurser, i form av kapital, kvoter eller fisketillatelser, at det materielle grunnlag for

sjøsamisk kultur og annen kystkultur i Finnmark sikres.

-Eventuelle krav om anerkjennelse av rettigheter i fjord og kystområdene utenfor

Finnmark skal behandles av Finnmarkskommisjonen.

-Utvalgets forslag innebærer i sum en egen kystfiskesone for Finnmark, i loven kalt

Finnmarkssonen.

Utvalget la til grunn at ved tilførsel av kapital eller kvoter ville staten oppnå at fjord og

kystfisket i Finnmark kan få et større fangstvolum, som vil føre til bedre økonomi og trolig flere deltakere i dette fisket. Med flere knyttet til denne næringen på et sikrere økonomisk grunnlag vil det bli mulighet for en mer stabil bosetning i fjord og langs kyst.

En slik bosetning er avgjørende for sikring og videre utvikling av samisk kultur og annen

kystkultur i Finnmark. Kystfiskeutvalget uttalte videre at den sjøsamiske kultur nå var

kommet til et punkt hvor det var være eller ikke være. For staten ville dette trolig være

den siste sjansen til å oppfylle dette kulturansvaret. Derfor var det avgjørende at det nå

ble satt inn store nok ressurser.

2.4.2 OPPFØLGINGEN AV KYSTFISKEUTVALGET

2.4.2.1 Fiskeri- og kystdepartementets endringsforslag

Innstillingen fra Kystfiskeutvalget ble sendt på alminnelig høring. Det ble også gjennomført konsultasjoner mellom daværende Fiskeri og kystdepartementet (i dag Nærings og fiskeridepartementet) og Sametinget om utvalgets konklusjoner og forslag til tiltak.

Fiskeri og kystministeren og Sametingsrådet ble i mai 2011 enige om et sett med forslag til tiltak. Flertallet i Sametinget godkjente tiltakene i plenumsbehandlingen av saken 9. juni 2011, men tok forbehold om at det var uenighet om tiltakene oppfylte Norges menneskerettslige forpliktelser.

Forslagene til tiltak ble fremmet av Fiskeri og kystdepartementet i en egen lovproposisjon.32

32. Prop.70 L (2011–2012) Endringar i deltakerloven, havressurslova og finn­markslova (kystfiske­utvalet)

Departementets vurderinger og forslag avvek betydelig fra Kystfiskeutvalgets.

En grunnleggende forskjell var at Fiskeri og kystdepartementet var av den oppfatning

at dagjeldende fiskeriregulering allerede var i tråd med de folkerettslige pliktene overfor

samene som minoritet og urfolk, herunder retten til medbestemmelse. Videre la departementet til grunn følgende:

-Det er ikke noe krav etter folkeretten å innføre en kollektiv rett til fiske for alle som bor

i Finnmark og andre sjøsamiske områder for å medvirke til å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur.

-SP artikkel 27 krever ikke at myndighetene skal innføre individuelle rettigheter.

Myndighetene står relativt fritt til å velge om det skal innføres individuelle eller

kollektive tiltak.

-En eksklusiv rett til fiske i fjordene i Finnmark eller andre fjorder kan ikke bygges på

historisk bruk eller på annet sedvanerettslig grunnlag.

-Fiske i fjordene er allerede i dag i betydelig grad reservert for mindre fartøy som fisker

med passive redskaper.

-Å implementere nødvendige tiltak i gjeldende lovgivning er en bedre løsning enn å

vedta en egen finnmarksfiskelov.

-Retten til å fiske til eget forbruk følger allerede i dag i tilstrekkelig grad av regelverket.

-Det er allerede adgang til å omsette en viss mengde fisk som fritidsfisker, og departementet så ingen grunn til å utvide denne retten i samiske kyst og fjordområder.

-Det ga ingen mening å tilføre Finnmark fiskeriforvaltning penger for å kjøpe fartøy med

tilhørende deltakertillatelse eller konsesjoner for å kunne fordele eller leie ut de til­

hørende kvotene til fiskere i sjøsamiske områder, men at en del av totalkvoten heller

burde avsettes til slike formål når myndighetene fordeler denne Det ble i 2009 etablert en ordning med tilskudd til mottaksstasjoner som blir administrert gjennom salgslagene, og behovet for tilskudd til infrastrukturen ved mottak av fisk blir vurdert kontinuerlig. For å medvirke til å styrke kyst og fjordsamiske lokalsamfunn fremmet departementet følgende forslag:

-En ny bestemmelse i deltakerloven om at personer som er bosatt i Finnmark, Nord Troms og nærmere angitte områder i resten av Troms og Nordland med sjøsamisk innslag har rett til å fiske torsk, hyse og sei med konvensjonelle redskap. Vilkårene for retten er at vedkommende eier et merkeregistrert fartøy under 11 m og er oppført i fiskermanntallet.

-En ny bestemmelse i havressursloven om at det skal legges vekt på samisk bruk og

hva denne bruken har å si for samiske lokalsamfunn ved tildeling av kvoter. ( Hva i all verden er «samisk bruk» innen fiskeriene for noe? Når det ikke blir forklart hva en legger i formuleringen, må den kunne omtales som tåketale.)

-En ny bestemmelse i deltakerloven som stadfester at loven skal praktiseres i samsvar

med Norge sine folkerettslige plikter. (En underlig bestemmelse. Dette fordi at ifølge presumsjonsprinsippet forutsettes det at norsk lov er i overenstemmelse med innholdet i de konvensjonene og internasjonale avtaler som Norge har forpliktet seg til å følge.)

-Det blir satt av en tilleggskvote på 3000 tonn torsk til åpen gruppe i virkeområdet.

Dette ble foreslått istedenfor å fastsette en minimumskvote. Kvantumet kan bli

vurdert fra år til år, blant annet på grunnlag av innspill fra fjordfiskenemnda, se

nedenfor. (Denne kvoten gikk i de første årene i all hovedsak til trålerne. Dette fordi at bare en liten del av den ble fisket opp. På slutten av året ble denne kvoten derfor overført til trålerne. De 3000 tonnene i året med torsk, ble derfor i praksis overført fra kystflåten til trålerflåten i disse årene! I de aller siste årene er en større andel av denne kvoten blitt fisket ytterst ved kysten, blant annet fordi at noen unge islendinger har registrert seg inn i dette fisket. Ifølge avisa «Kyst - og fjord», ser det ut til at for at i år, første gang siden ordningen ble opprettet, vil hele kvoten bli fisket opp. Før det skjedde, dominerte fiskerpensjonister i denne flåtegruppen, som er «Åpen gruppe», med båter under 11m.) De hadde verken økonomisk behov til det, eller helse til å fiske opp denne ekstrakvoten som de ble tildelt. Det er derfor berettiget å stille spørsmålet om denne torskekvoten har ført til en bevaring eller styrking av den angivelige sjøsamiske kulturen. https://www.kystogfjord.no/nyheter/forsiden/Kystfiskekvote-tar-av  )

-Det blir opprettet en fjordfiskenemnd for Finnmark, Troms og Nordland. Nemnden ble

foreslått sammensatt av representanter fra Sametinget og de tre fylkeskommunene,

basert på den modellen som er valgt for Finnmarkseiendommen. Nemnda vil ikke ha

beslutningsmyndighet, men kan bli en viktig rådgiver for nasjonale myndigheter. Det

skal arbeides videre med en rammeavtale mellom Fiskeri og kystdepartementet og

Sametinget om konsultasjoner. (Betyr dette at Sametinget skal få anledning til å sitte bak lukkede dører og forhandle, i siste instans, med Fiskeri- og kystdepartementet, før endelig beslutning fattes, om hvordan kvotefordelingene skal være for neste års fiske? Dette uten at blant annet fiskeriorganisasjonene får vite hva som skjer? Om så e tilfelle så er det berettiget til å stille seg spørsmålet om hvor langt menneskerettighetsinstitusjonen er villig til å gå når det gjelder å fremme forslag som helt opplagt er udemokratiske.) Arbeidsområdene til fjordfiskenemnda samt hvilken vekt uttalelser fra nemnda skal ha, vil bli vurdert i dette arbeidet.

-Det blir innført et forbud mot fiske innenfor fjordlinjene for fartøy over 15 meter i virke

­området, men med mulighet til å gjøre unntak.

-Krav om anerkjenning av retten til fiskeplasser som i dag kan settes fram for dom­

stolene skal kunne fremmes for Finnmarkskommisjonen. For områdene utenfor

Finnmark må en komme tilbake til saken i forbindelse med oppfølgingen av Samerettsutvalget II.

2.4.2.2 Sametingets særmerknad

Sametinget sluttet seg til forslagene skissert av Fiskeri og kystdepartementet, men

med en særmerknad som ble avsluttet på følgende måte:

«Sametinget konstaterer at de foreslåtte tiltakene kan anses som et viktig første skritt på

vei mot en full sikring og anerkjennelse av samenes og den øvrige lokalbefolknings rettigheter til de viltlevende marine ressurser etter intern rett og folkeretten. Sametinget viser til at en slik anerkjennelse av den historiske retten til fiske vil være påkrevd fra statlige myndigheters side i den videre prosessen med revitaliseringen av sjøsamenes kultur og levesett. En slik anerkjennelse fra statlige myndigheter vil kunne bidra til en gjenoppretting av tidligere tiders urett og assimileringspolitikk som særlig rammet den sjøsamiske befolkning. Dette vil også styrke urfolks påvirkningsmulighet innenfor den nasjonale fiskeripolitikken.

Sametinget kan på denne bakgrunn slutte seg til de strakstiltak som er skissert ovenfor,

med det klare forbehold om at Sametinget ikke slutter seg til departementets grunnlag,

begrunnelse og forståelse av rettsgrunnlaget for de foreslåtte tiltakene. Videre tar Sametinget forbehold om at de oppfølgende prosesser man har blitt enige om, skal resultere i en

løsning som er innenfor udiskutable folkerettslige rammer. Særlig gjelder dette styrking av

samenes rett til deltakelse i den offentligrettslige forvaltningen av fiskeressursene og

Sametingets krav om anerkjennelse av de historiske rettighetene samene har etter alders

tids bruk og annet grunnlag.»33

33 .Prop. 70 L (2011–2012) Endringar i deltakerloven, havressurslova og finn­markslova (kystfiske­utvalet) avsnitt 12.8.

2.4.2.3 Behandlingen i Stortinget

Et flertall i Stortingets næringskomité vedtok de foreslåtte lovendringene, som trådte i

kraft 1. januar 2013. Et mindretall bestående av komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti gikk imot én eller flere av de foreslåtte lovendringene og viste blant annet til at gjeldende regler er i samsvar med de folkerettslige forpliktelsene overfor samene som minoritet og urfolk.34

34. Innst.336 L (2011–2012) Innstilling fra næringskomiteen om endringar i deltakerloven, havressurs­lova og finnmarksloven (kystfiskeutvalet) avsnitt 2 og 3

2.4.2.4 Fjordfiskenemnda

Fjordfiskenemnda ble opprettet i 2014, og skal være sammensatt av seks medlemmer

med personlige varamedlemmer. Sametinget oppnevner tre medlemmer. Finnmark,

Troms og Nordland fylkeskommuner oppnevner ett medlem hver. Nemnda skal styrke

forvaltningen av fjordfiskeriene i Finnmark, Troms og Nordland, med særlig vekt på

samisk bruk (Hva i all verden er «samisk bruk» for noe?) og denne brukens betydning for samiske lokalsamfunn. Fjordfiskenemnda skal:35

35. Fjordfiskenemndas mandat er inntatt på https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/dep/nfd/nyheter/2013/fjordfiskenemnda bliroppretta/mandat for fjordfiskenemnda/id748027/

-Vurdere situasjonen og utviklingen for det lokale kystfisket med særlig vekt på samisk

bruk. Den skal fremme forslag om målrettede lokalt tilpassede tiltak som kan bidra til å

styrke kystsamfunn og samiske lokalsamfunn. Tiltakene kan omfatte tema som rammebetingelser, rekruttering, mottaksstasjoner og infrastruktur.

-Innhente vitenskapelig lokal og tradisjonell kunnskap om viktige gyte og oppvekstområder for bestander som høstes kystnært og i fjordene. Den skal vurdere hvilke

reguleringstiltak, herunder redskapsbruk, som sikrer en bærekraftig høsting og tilrettelegger for lokal utnyttelse av ressursene.

-Vurdere plassering av de fjordlinjene som angir hvor det er forbudt å fiske for fartøy

over 15 meter samt hvilke unntak som er hensiktsmessige.

-Vurdere det årlige behovet for tilleggskvantum av torsk i åpen gruppe, samt hvordan

kvantumet best kan fordeles for å styrke det lokale fjordfisket med vekt på samisk bruk og dens betydning for samiske lokalsamfunn.

2.5 Vurdering av om dagens regelverk ivaretar

Norges menneskerettslige forpliktelser

2 .5.1 UTGANGSPUNKTET – RETT TIL FISKE SOM EN DEL AV DET MATERIELLE

KULTURGRUNNLAG

På bakgrunn av Kystutvalgets utredning og den senere behandlingen av utvalgets

forslag i Regjering og Storting må det kunne legges til grunn at det er bred nasjonal

enighet om at samene er en minoritet etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og et urfolk etter ILO nr. 169. Videre er det enighet om at kulturvernet i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 omfatter naturressurser, herunder retten til fiske, og at bestemmelsen gir staten et resultatansvar for videreføring av samisk kultur. Videre må særtiltak som innebærer en positiv forskjellsbehandling godtas hvis slike særtiltak er nødvendig for å sikre det materielle grunnlag for minoritetskulturen.

Når det først er enighet om at sjøsamenes tradisjonelle levevei med fjord og kystfiske

er vernet etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, innebærer

dette også en anerkjennelse av sjøsamenes rett til fiske i fjordene og langs kysten i de

sjøsamiske områdene. (Den retten har allerede de som er av sjøsamisk avstamming, på lik linje med alle andre norske statsborgere.) Vernet etter artikkel 27 av historisk bruk av fjorder og kystnære strøk til fiske som del av sjøsamisk kultur, eksisterer uavhengig av om vilkårene for en rett til fiske etter reglene for sedvane eller alders tids bruk er oppfylt eller om en slik rett til fiske lovfestes.

ILO nr. 169 artikkel 15 gir et tilsvarende vern, som også kan hevdes å gå lenger i noen til

­feller. For sjøsamenes materielle kulturvern finner vi det imidlertid tilstrekkelig å knytte

drøftelsen til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27.

For sjøsamene er det det hjemmebaserte kyst og fjordfisket i sjøsamiske områder, med

mindre fartøyer og med passive redskaper, som vil være vernet av artikkel 27. Fjerner

fisket seg langt fra dette tradisjonelle utgangspunkt og får karakter av et moderne

industrielt fiske vil det kunne hevdes at det ikke lenger har den kulturtilknytning som

kreves for å være vernet etter artikkel 27.36 (Som jeg har påpekt tidligere, så er også den mindre fiskeflåten så effektivisert at det er meningsløst å snakke om et «tradisjonelt utgangspunkt.» Om slike fiskebåter og fiskerier fortsatt finnes, så er det i all, all hovedsak noen få pensjonister som fisker med slike båter, og med et mindre effektivt fiskeutstyr.)

36.NOU 2008: 5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark avsnitt 8.8

På bakgrunn av saken Apirana Mahuika et.al. v. New Zealand

som er redegjort for i punkt 3.2 foran, må det kunne sluttes at dersom staten på 1980

­ og 1990 tallet i praksis fra­røvet sjøsamene eller deler av den sjøsamiske befolkning muligheten til å kunne opprettholde sin tradisjonelle levevei gjennom ikke å tilgodese dem med tilstrekkelige

kvoter, og sjøsamene heller ikke ble hørt da reguleringene ble fastsatt eller ved for­delingen av kvoter, var dette i strid med sjøsamenes menneskerettigheter. Problem­stillingen her er om den norske staten i dag oppfyller sine folkerettslige forpliktelser overfor sjøsamene.

Fiskeri og kystdepartementet var uenig i Kystfiskeutvalgets konklusjon om at sjø­samene bosatt i de sjøsamiske områdene har en eksklusiv rett til fiske i fjordene og langs kysten på grunnlag av historisk bruk. Anerkjennelsen av sjøsamenes rett til fiske som en del av det materielle kulturgrunnlag gjennom FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 innebærer i realiteten en anerkjennelse av en rett basert på langvarig og historisk bruk, men retten er ikke nødvendigvis eksklusiv. Så lenge

retten til fiske anerkjennes basert på internasjonale konvensjoner, har imidlertid norske myndigheter en forpliktelse til å verne denne retten og til å iverksette nødvendige tiltak for å ivareta sjøsamenes kultur. (Den kulturen er allerede borte.)

2.5.2 FORHOLDET TIL PRIVATRETTSLIGE RETTIGHETER

I hvilken utstrekning sjøsamenes rett til fiske kan baseres på sedvane eller alders tids

bruk er i utgangspunktet ikke tema her. Slike privatrettslige rettigheter er ikke særeget

for sjøsamer, men vil kunne eksistere også for den øvrige kystbefolkningen. Temaet for denne rapporten er det menneskerettslige vern av sjøsamenes historiske bruk.

I den grad det anerkjennes at sjøsamer i enkelte områder har etablert en rett til fiske

basert på sedvane eller alders tids bruk, vil dette i seg selv kunne innebære at også

sjøsamenes menneskerettslige vern er oppfylt innenfor det samme området. Menneskerettighetene kan imidlertid forplikte staten til å verne en historisk bruk (Hva mener  en med den  svevende formuleringen «historisk bruk»? Betegnelsen burde vært konkretisert.) i større grad enn det som følger av sedvane eller alders tids bruk. Det er også den historiske bruken som danner grunnlaget for det folkerettslige vernet.(Hvordan ?)

2.5.3 INDIVIDUELLE ELLER KOLLEKTIVE RETTIGHETER

Ingen av de internasjonale konvensjonene som verner om sjøsamene som etnisk minoritet og urfolk anerkjenner rettigheter til den øvrige delen av kystbefolkningen. På tross av dette rettet både tiltakene foreslått av Kystfiskeutvalget og tiltakene foreslått av Fiskeri og kystdepartementet og vedtatt av Stortinget seg mot alle personer bosatt i nærmere angitte områder hvor det tradisjonelt har vært sjøsamisk bosetting over en viss tid. Tiltakene tilgodeser alle som bor innenfor disse områdene, og ikke kun de som er å anse som sjøsamer.

En slik løsning vil virke samlende og kulturbevarende for kystfiskesamfunnene, og er totalt sett det mest hensiktsmessige fremfor en særbehandling på bakgrunn av etnisitet.

Tiltakene er derfor etter sin art egnet til å oppfylle statens folkerettslige forpliktelser

overfor sjøsamene selv om de ikke utelukkende gjelder denne gruppen. Problemstillingen

er imidlertid om vernet om sjøsamenes materielle kulturgrunnlag ble tilstrekkelig styrket

som en følge av de vedtatte tiltakene.

2.5.4 RETT TIL Å DELTA I FISKET OG INNHOLDET I DENNE RETTEN

2 .5.4.1 Rett til å delta i fisket

Den nye bestemmelsen som ble vedtatt i deltakerloven § 1 a om at loven skal anvendes

i samsvar med folkerettens regler om urfolk, innebærer ikke noe nytt hva gjelder sjø­samenes rettigheter etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27.

Som redegjort for i punkt 3.2.1 skal FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

gjelde som norsk lov, og konvensjonen har forrang fremfor norsk regelverk. Det må imidlertid legges til grunn at § 1 a innebærer at også ILO nr. 169 ved motstrid har forrang

fremfor bestemmelsene i deltakerloven, se punkt 3.3.1 foran. Det sentrale spørsmålet er

likevel innholdet i de rettigheter som følger av de internasjonale konvensjonene, og

dette gir ikke § 1 a svar på. Gjeldende reguleringer synes å ha begrenset innvirkning for retten til å fiske til eget forbruk. Fritidsfiskere har også rett til å omsette en viss mengde fisk. Sjøsamenes rett til å være yrkesfiskere synes imidlertid ikke å være tilstrekkelig ivaretatt i dag. (Hvordan det?)

Det følger av deltakerloven § 21 første ledd at når hensynet til ressursforvaltningen,

Av viklingen av fisket eller lønnsomheten i fisket gjør det nødvendig, kan departementet

fastsette bestemmelser om vilkår for adgangen til å delta i et bestemt fiske. Oppfølgningen av Kystfiskeutvalgets forslag resulterte i en ny bestemmelse i deltakerloven § 21 (nåværende) fjerde ledd med følgende ordlyd: «Uten hinder av bestemmelser fastsatt i medhold av første ledd har personer som er bosatt i Finnmark, kommunene Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa, Kvænangen, Karlsøy, Lyngen og Storfjord og de områder med sjøsamisk innslag i resten av Troms og Nordland som

Kongen fastsetter, rett til å fiske torsk, hyse og sei med konvensjonelle redskaper. Retten

etter første punktum gjelder bare for den som står i fiskermanntallet og eier et merke­

registrert fartøy under 11 meter. Kongen kan ved forskrift fastsette at bestemmelsen i

første punktum også gjelder andre fiskerier

Bestemmelsen er i realiteten kun en kodifisering av tidligere rettstilstand, men medfører

at departementet ikke lenger fullstendig kan lukke fisket etter torsk, hyse og sei i de sjøsamiske områdene. En slik lukking vil kreve en lovendring. Fiskeri og kystdepartementet

viste i forarbeidene til bestemmelsen at mange lokalsamfunn i disse områdene er blant

de mest sårbare for både ressurssvingninger og svingninger i de økonomiske konjunk­turene, og en lovfestet rett til fiske vil gi tryggere rammer for å satse på fiske som levevei, alene eller i kombinasjon med andre yrker.37

37. Se merknadene til bestemmelsene i Prop.70 L (2011–2012) Endringar i deltakerloven, havres­surslova og finnmarkslova (kystfiskeutvalet) kapittel 14

Den lovbestemte rettigheten til å fiske etter § 21 fjerde ledd for personer bosatt i de sjøsamiske områdene har imidlertid begrenset verdi dersom sjøsamene får tildelt så lave kvoter at retten i realiteten er innholdsløs.

2.5.4.2 Retten til tildeling av tilstrekkelige kvoter med mer

Mens fisket historisk sett var fritt for alle, også sjøsamene, er det i dag nødvendig å

regulere fisket ut fra hensynet til naturressursene. Norske myndigheter fastsetter årlige

kvoter for de ulike fiskeslagene og gjennomfører andre reguleringer av hvordan fisket

kan skje. En slik regulering er i seg selv neppe i strid med FNs konvensjon om sivile og

politiske rettigheter artikkel 27 så lenge den skjer av hensynet til en forsvarlig ressurs

­forvaltning, men norske myndigheter er etter FNs konvensjon om sivile og politiske

rettigheter artikkel 27 forpliktet til å sikre at sjøsamene får et tilstrekkelig økonomisk

grunnlag for å opprettholde sin kultur gjennom sine tradisjonelle leveveier.

Fiskerinæringen er syklisk, og inntektene vil kunne variere mye fra år til år avhengig av

prisen på og mengden av fisk. I en situasjon med knapphet på ressurser, må det legges

til grunn at staten er forpliktet etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

artikkel 27 til å prioritere sjøsamene fremfor den øvrige fiskeriflåten, dvs. en positiv særbehandling. (Det går ikke noe sted fram av SP, at staten har en slik forpliktelse. Dessuten: Dersom den norske staten foretar en slik handling, vil dette etter min mening, være for statlig rasediskriminering å regne. Handlingen vil stå i direkte motstrid til innholdet i «FNs konvensjon mot alle former for rasediskriminering

At de som har skrevet denne rapporten ikke en gang drøfter om dette kan være for statlig rasediskriminering å regne, eller kan ligge i dets grenseland, er en fundamental, faglig svakhet i rapporten.)

­

Kystfiskeutvalget foreslo en lovfestet rett til å fiske en mengde som gir økonomisk grunnlag for en husholdning, enten som levevei alene eller sammen med annen næring.

Alle registrerte fiskere i Finnmark ville etter dette ha en garantert minimumskvote. Dette

skulle være en rett som den enkelte fisker skulle ha overfor fiskerimyndighetene.

Oppfølgningen av Kystfiskeutvalget medførte at havressursloven § 11 fikk et nytt sjette

ledd om at i de områdene som er omfattet av deltakerloven § 21 tredje ledd, skal det ved

tildeling av kvoter for viltlevende marine ressurser og ved andre former for regulering av

disse ressursene «legges vesentlig vekt» på samisk bruk og hva denne bruken har å si

for samiske lokalsamfunn. Bestemmelsen gir ingen konkrete rettigheter til sjøsamene,

men gir et pålegg til forvaltningen om å ta vesentlig hensyn til samisk bruk. Det fulgte

imidlertid allerede av havressursloven § 7 annet ledd bokstav g at det ved forvaltningen

av de viltlevende marine ressursene skal legges vekt på at forvaltningstiltak er med og

sikrer det materielle grunnlaget for samisk kultur.

Fiskeri og kystdepartementet anså det ikke som hensiktsmessig å fastsette en minimumskvote38

38. Prop.70 L (2011–2012) Endringar i deltakerloven, havressurslova og finn­markslova (kystfiske­utvalet) punkt 12.3.7.

, men foreslo å sette av en tilleggskvote på 3000 tonn torsk til åpen gruppe i virkeområdet nevnt i deltakerloven § 21 fjerde ledd. Kvantumet skulle bli vurdert fra år til år, blant annet på grunnlag av innspill fra fjordfiskenemnda, se mer om denne neden­for. For å skjerme fjordfiskerne ble det også etablert et forbud mot fiske innenfor fjord­linjene for fartøy over 15 meter i det samme området. (Denne ordningen ble innført for å beskytte kysttorskebestanden mot en for hard beskatning. Ordningen ble opprettet flere år før «Kystfiskeutvalgets innstillig» forelå og Fjordfiskenemda ble opprettet.) Dette er gjennomført i forskrift 22. desember 2004 nr. 1878 om utøvelse av fisket i sjøen § 33 f. Bestemmelsen gir rett til departementet til å gjøre unntak fra forbudet «i særlige tilfeller når det vurderes å være nødvendig for praktisk gjennomføring av fisket og det er vurdert forsvarlig ut fra biologiske og økosystembaserte betraktninger».

Det er vanskelig for oss å overprøve de fiskerifaglige vurderingene som lå til grunn for

departementets konklusjoner om ønskeligheten av minimumskvoter. Det sentrale etter

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 er at sjøsamene sikres tilstrekkelige kvoter til at deres tradisjonelle levevei kan videreføres. Kvotene må være så store at de kan ha et tilstrekkelig økonomisk utbytte av fisket. Dersom de ekstra tonnene torsk som har blitt reservert kystfiskere i de sjøsamiske områdene gir sjøsamene tilstrekkelige økonomisk utbytte, innebærer reguleringen isolert sett ikke et brudd på artikkel 27.

Det er likevel ikke tvil om at dagens regelverk gir et svakt vern om sjøsamenes materielle kulturgrunnlag. Tilgangen til kvoter for de ulike fiskeslagene fastsettes i årlige forskrifter som vedtas av departementet, og regelverket knyttet til dette anerkjenner ikke noen fortrinnsrett for sjøsamene som minoritet og urfolk, heller ikke hvor dette er nødvendig for å opprettholde deres kultur. Departementet har videre gitt seg selv en mulighet til å dispensere fra forbudet mot fiske innenfor fjordlinjene for fartøy over 15 meter i det sjøsamiske området. (Hvor er «det sjøsamiske området»?)

Den 14. desember 2016 ble innstillingen til Kvoteutvalget, NOU 2016: 26 Et fremtids­rettet kvotesystem, fremlagt. Utredningen inneholder en vurdering av dagens system for kvotetildeling og kommer med forslag til hvordan et framtidsrettet kvotesystem behandling, dersom dette er nødvendig for å sikre sjøsamenes kulturgrunnlag

Kystfiskeutvalget foreslo en lovfestet rett til å fiske en mengde som gir økonomisk grunnlag for en husholdning, enten som levevei alene eller sammen med annen næring.

Alle registrerte fiskere i Finnmark ville etter dette ha en garantert minimumskvote. Dette skulle være en rett som den enkelte fisker skulle ha overfor fiskerimyndighetene.

Oppfølgningen av Kystfiskeutvalget medførte at havressursloven § 11 fikk et nytt sjette

ledd om at i de områdene som er omfattet av deltakerloven § 21 tredje ledd, skal det ved

tildeling av kvoter for viltlevende marine ressurser og ved andre former for regulering av disse ressursene «legges vesentlig vekt» på samisk bruk og hva denne bruken har å si

for samiske lokalsamfunn. (Hvor finnes de «samiske lokalsamfunnene» ute ved kysten og innover i fjordene? Det burde rapporten ha fortalt oss.) Bestemmelsen gir ingen konkrete rettigheter til sjøsamene, men gir et pålegg til forvaltningen om å ta vesentlig hensyn til samisk bruk. Det fulgte imidlertid allerede av havressursloven § 7 annet ledd bokstav g at det ved forvaltningen av de viltlevende marine ressursene skal legges vekt på at forvaltningstiltak er med og sikrer det materielle grunnlaget for samisk kultur.

Fiskeri og kystdepartementet anså det ikke som hensiktsmessig å fastsette en minimumskvote 38

38 .Prop.70 L (2011–2012) Endringar i deltakerloven, havressurslova og finn­markslova (kystfiske­utvalet) punkt 12.3.7.

, men foreslo å sette av en tilleggskvote på 3000 tonn torsk til åpen gruppe i virkeområdet nevnt i deltakerloven § 21 fjerde ledd. Kvantumet skulle bli vurdert fra år til år, blant annet på grunnlag av innspill fra fjordfiskenemnda, se mer om denne neden­for. For å skjerme fjordfiskerne ble det også etablert et forbud mot fiske innenfor fjord­linjene for fartøy over 15 meter i det samme området. Dette er gjennomført i forskrift 22. desember 2004 nr. 1878 om utøvelse av fisket i sjøen § 33 f. Bestemmelsen gir rett til departementet til å gjøre unntak fra forbudet «i særlige tilfeller når det vurderes å være  nødvendig for praktisk gjennomføring av fisket og det er vurdert forsvarlig ut fra biologiske

og økosystembaserte betraktninger». (Fjordlinjene ble opprettet for å beskytte kysttorskebestandene mot en for hard beskatning. Jeg deltok i det utvalget som fremmet forslag om fjordlinjer. Fjordlinjene har derfor intet med angivelige sjøsamer å gjøre. Innenfor fjordlinjene ble det forbudt for båter over 15 meter å fiske, først og fremst torsk, samt forbud mot visse brukstyper.)

Det er vanskelig for oss å overprøve de fiskerifaglige vurderingene som lå til grunn for

departementets konklusjoner om ønskeligheten av minimumskvoter. Det sentrale etter

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 er at sjøsamene sikres tilstrekkelige kvoter til at deres tradisjonelle levevei kan videreføres. Kvotene må være så store at de kan ha et tilstrekkelig økonomisk utbytte av fisket. Dersom de ekstra tonnene torsk som har blitt reservert kystfiskere i de sjøsamiske områdene gir sjøsamene tilstrekkelige økonomisk utbytte, innebærer reguleringen isolert sett ikke et brudd på artikkel 27.

Det er likevel ikke tvil om at dagens regelverk gir et svakt vern om sjøsamenes materielle kulturgrunnlag. Tilgangen til kvoter for de ulike fiskeslagene fastsettes i årlige forskrifter som vedtas av departementet, og regelverket knyttet til dette anerkjenner ikke noen fortrinnsrett for sjøsamene som minoritet og urfolk, heller ikke hvor dette er nødvendig for å opprettholde deres kultur. Departementet har videre gitt seg selv en mulighet til å dispensere fra forbudet mot fiske innenfor fjordlinjene for fartøy over 15 meter i det sjøsamiske området. (Departementet kan gi dispensasjon fra regelen om at båter over 15 meter kan fiske innenfor fjordlinjene. Dette gjelder i hele fjordlinjesystemet og ikke bare innenfor «det sjøsamiske området», slik som opplysningen her gir inntrykk av. Dispensasjonene er blitt gitt for fiske med snurpenot etter, sei, makrell og sild. Lengdebestemmelsen på 15 meter er for øvrig allerede satt under press. Dette pga. av at det kommer stadig flere autolinesjarker under 15 meter inn i fiskeriene.)

Den 14. desember 2016 ble innstillingen til Kvoteutvalget, NOU 2016: 26 Et fremtids­rettet kvotesystem, fremlagt. Utredningen inneholder en vurdering av dagens system for kvotetildeling og kommer med forslag til hvordan et framtidsrettet kvotesystem bør innrettes. Utredningen vurderer ikke forholdet til Norges folkerettslige forpliktelser overfor sjøsamene, men utvalget innhentet Sametingets syn på problemstillinger som kunne være relevante for sjøsamisk næringsutøving og kultur, se også utredningen punkt 10.3. Utredningen ble sendt på høring 16. desember 2016, og omtales ikke nærmere her. Vi vil likevel påpeke at uavhengig av hvordan kvotesystemet innrettes,

er innholdet i menneskerettighetsbestemmelsene og de føringer disse bestemmelsene

gir, det samme.

2.5.4.3 Anbefaling

Vi er av den oppfatning at det er behov for et sterkere vern om retten til fiske, og at sjøsamenes rett til fiske som gir økonomisk utkomme bør lovfestes for å sikre at sjøsamenes menneskerettigheter ikke krenkes. Selv om sjøsamenes rett til fiske etter de internasjonale konvensjonene eksisterer uavhengig av om denne retten uttrykkelig lov­festes, vil en slik lovfesting i praksis kunne gi et sterkere vern. Denne retten kan kun begrenses dersom hensynet til en forsvarlig ressursforvaltning tilsier dette, men i slike tilfeller må sjøsamene ha en fortrinnsrett til fiskeriressursene fremfor den øvrige fiskeflåten.

Anbefaling

Sjøsamenes rett til fiske som en del av deres kulturutøvelse og basert på deres historiske fiske, bør lovfestes. Det samme gjelder retten til en positiv forskjells­behandling ved tildeling av kvoter og tilsvarende, hvis dette er nødvendig for ivaretakelsen av sjøsamenes materielle kulturgrunnlag. («Positiv forskjellsbehandling» vil etter min mening, være for statlig rasediskriminering å regne. Handlingen vil stå i direkte motstrid til innholdet i artikkel 1 i «FNs konvensjon mot alle former for rasediskriminering.»

At de som har skrevet denne rapporten ikke en gang drøfter om dette kan være for statlig rasediskriminering å regne, er en fundamental, faglig svakhet i rapporten. Dette svekker min tillit til «Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter». Dette fordi at de i sin argumentasjon plukker fra menneskerettighetskonvensjonene alt etter som det passer, og unnlater å dra inn og drøfte det som ikke passer, eller kan være problematisk i forhold til de forslagene som institusjonen fremmer. )

2.5.5 RETT TIL MEDBESTEMMELSE

Det kan være usikkert hvor langt FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

artikkel 27 også hjemler en positiv rett til konsultasjoner og deltakelse i forvaltningen

av fisket. Som det fremgår av punkt 3.2.3 foran har imidlertid FNs menneskerettighets

­komite ved vurderingen av om artikkel 27 er krenket, også lagt vekt på i hvilken grad

minoriteten har deltatt ved utformingen av den aktuelle reguleringen. Retten til med­

bestemmelse følger under enhver omstendighet uttrykkelig av ILO nr. 169. Etter artikkel

15 (1) har sjøsamene rett til å «delta i bruk, styring og bevaring» av de fiskeressursene de

tradisjonelt har utnyttet. I tillegg gir artikkel 7 urfolk en rett til å delta i beslutningsprosesser som angår dem og fastslår at urfolk så langt det er mulig skal ha kontroll med sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling, mens artikkel 6 pålegger statene en konsultasjonsplikt. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 1 og FNs erklæring om urfolks rettigheter artikkel 3 og 4 er også relevante i denne sammenheng. ( I dag kan Sametinget og angivelige sjøsamiske organisasjoner be om konsultasjoner (les hemmelige forhandlinger) med både Nærings- og fiskeridepartementet og med Fiskeridirektoratet om ethvert fiskeripolitisk spørsmål eller fiskerireguleringsspørsmål. I tillegg har Sametinget en representant i Reguleringsrådet for fiskeriene, samt 3 av 6 medlemmer i Fjordfiskenemda. Hva mer er det institusjonen mener at Sametinget og samiske organisasjoner skal få av ytterligere, politisk makt og innflytelse over fiskeripolitikken?  Lovfestet rett til «Fritt informert samtykke», dvs. vetorett?)

Kystfiskeutvalget foreslo å etablere et regionalt styringsorgan med myndighet til blant

annet å motta og fordele kvoter og tillatelser til fremme av fjord og kystfisket i Finnmark

etter mønster fra Finnmarkseiendommen. Dette forslaget ble ikke vedtatt. Istedenfor ble Fjordfiskenemnda etablert med hjemmel i havressursloven § 8 b. Nemnda har ingen beslutningsmyndighet, den er kun et rådgivende organ. Fjordfiskenemnda sikrer derfor ikke sjøsamene noen reell innflytelse i fiskeriforvaltningen. (Forslaget om «reell innflytelse» kan ikke bety annet enn at institusjonen mener at «sjøsamene» (i praksis Sametinget) skal få beslutningsmyndighet i fiskeriforvaltningen. Får en gruppe personer beslutningsmyndighet, så blir alle andre fratatt rettigheten til å være med på å beslutte. Ideen er så vill at jeg er ikke i stand til å karakterisere den nærmere.)

I tilknytning til vedtakelsen av finnmarksloven ble det grundig vurdert hvordan forvaltningsordningen for grunn og naturressurser i Finnmark måtte utformes for å være i

overensstemmelse med folkeretten, og da særlig ILO nr. 169. Det daværende Justis og beredskapsdepartementet konkluderte på følgende måte i forarbeidende til loven39

39. Ot.prp.nr.53 (2002–2003) Om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven) punkt 5

«Departementet legger til grunn at en lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og

naturressurser i Finnmark ikke bør opprettholde den nåværende ordningen hvor staten står

som eier i Finnmark uten avklarte og lovfestede rettigheter for samene, og hvor Same­

tinget som folkevalgt organ har liten direkte innflytelse over arealdisponeringen. En frem­tidig rettighetssituasjon hvor samene ikke har avklarte og lovfestede rettigheter til grunnen

i Finnmark, er vanskelig å forene med Norges forpliktelser etter ILO konvensjonen. Samlet sett tilsier dette at den løsning som velges i loven må gi samene reell og formell innflytelse over arealforvaltningen av utmark i Finnmark.»

På bakgrunn av disse uttalelsene må man kunne konkludere med at for å være i overensstemmelse med menneskerettighetene også hva gjelder rett til fiske i havet, er det nødvendig med avklarte og lovfestede rettigheter for sjøsamene. Samene må ha reell og formell innflytelse over hvordan kyst

­ og fjordområdene, herunder naturressursene, blir forvaltet. (Foreslås det her at det opprettes et Fefo til havs?) Den manglende avklaringen av sjøsamenes rettigheter var også bakgrunnen for at Kystfiskeutvalget ble nedsatt av Regjeringen etter anmodning fra Stortinget.

Hensikten med utredningen Stortinget ba om kan ikke sies å være oppnådd. Sjøsamenes rett til fiske som ledd i sin kulturutøvelse har i dag et svakt og mangelfullt vern i fiskeri

reguleringen, og de er ikke sikret den medbestemmelsesrett de skal ha etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner Norge er bundet av. Det forhold at Sametinget

aksepterte de forslagene Fiskeri og kystdepartementet fremla overfor Stortinget kan

ikke tilsi noen annen løsning. Sametinget presiserte at forslagene ble godtatt som straks

tiltak, men at det måtte skje et videre arbeid for å sikre deres rettigheter.

For å bevare sjøsamenes materielle kulturgrunnlag er det imidlertid nødvendig at sjø­

samene sikres formell og reell innflytelse over forvaltningen av de marine ressursene i

saker som har konsekvenser for deres rett til fiske. Samerettsutvalget II uttalte følgende

om denne problemstillingen i NOU 2007:13: «Samerettsutvalget vil også understreke at bruken av de marine områdene må ses i sammenheng. Virksomhet som kan få innvirkning på fisket i sjøsamiske fjorder og kystfarvann, for eksempel oppdrettsvirksomhet, og oppføring og drift av faste installasjoner som sjøkraftverk, omlastingsterminaler og ilandføringsanlegg for petroleum, må planlegges og

drives på en slik måte at virksomheten ikke truer fiskestammer eller det biologiske mangfoldet. Det vil for å realisere dette blant annet være viktig at både Sametinget og andre samiske og lokale fiskeriinteresser gis en rolle i de aktuelle beslutningsprosessene.»40

40. NOU 2007:13 B Den nye sameretten; Utredning fra Samerettsutvalget Del III – kapittel 16 24 punkt 22.5.5.2.

Anbefaling

Sjøsamenes rett til deltakelse i bruk, styring og forvaltning av sitt materielle

kulturgrunnlag må sikres bedre i lovverket enn hva som er tilfellet i dag for at

Norge skal oppfylle sine internasjonale forpliktelser. (I dag er de som er av samisk avstamming og som deltar i fiskeriene, sikret den samme retten til å delta i fisket som alle andre norske statsborgere. De har derfor rett til «deltagelse i bruk», dvs. delta i fiskeriene. Hva som legges i formuleringen «styring og forvaltning» er ikke godt å si. I dag deltar Sametinget i Reguleringsrådet for fiskeriene samt har rett til forhandlinger bak lukkede dører med både Kyst- og fiskeridepartementet og med Fiskeridirektoratet. Hva slags ytterligere ordninger er det institusjonen sikter til som må innføres?)

2.5.6 VERN MOT ANDRE TYPER INNGREP

Tiltakene som kom i etterkant av Kystfiskeutvalgets utredning var i det alt vesentligste

knyttet til fiskeriforvaltningen. De utfordringene de lokale fjord

­og kystfiskerne i de sjøsamiske områdene møter i dag, er imidlertid også knyttet til andre typer inngrep som i praksis innebærer en hindring for sjøsamenes fiske. Dette gjelder ikke minst konkurranse fra andre typer næringsvirksomhet.

Som eksempel på et omtvistet inngrep fra senere tid kan nevnes tillatelsen til gruvedrift

i fjellene Nussir og Ulveryggen i Kvalsund kommune i Finnmark. Utvinningen av kobber

­forekomsten i området vil gi store mengder avgangsmasser, som i hovedsak er planlagt

deponert i Repparfjorden. Det planlagte sjødeponiet er i reguleringsplanen avsatt til ca.

8 kvadratkilometer.

Det har vært betydelig uenighet om hvilke konsekvenser sjødeponiet vil ha. Havforsk­ningsinstituttet var i sin høringsuttalelse svært kritisk til deponiet og hvilke konse­kvenser dette ville få for fisket, og var også kritisk til den metodikken som ble brukt i konsekvensutredningen av tiltaket.41

41-Havforskningsinstituttets uttalelse «Høring av søknad om tillatelse ­ Nussir ASA i Kvalsund kommune» 6. mars 2012

Miljødirektoratet ga likevel tillatelse etter forurensningsloven.42

42.  Miljødirektoratets «Til­latelse til virksomhet etter forurensingsloven for Nussir ASA», 16. januar 2016.

Sametinget gikk mot etableringen av et sjødeponi og var en av instansene

som påklagde tillatelsen.43

43 Sametingets klage «Klage på vedtak ­ Tillatelse til virksomhet etter forurensingsloven for Nussir ASA» 8. januar 2016.

I oversendelsesbrevet var Miljødirektoratets vurdering at det «er lite sannsynlig at deponiet i Repparfjorden vil få store negative konsekvenser for muligheten til fremtidig fjordfiske».44

44. «Oversendelse av klager på tillatelse etter fourrens­ningsloven til gruvedrift i Nussir og Ulveryggen

med deponering av avgangsmasser i sjødeponi i Repparfjorden», 9. juni 2016.

I forbindelse med behandling av klagene på utslippstillatelsen ble det gjennomført to

konsultasjonsmøter med Sametinget på embetsnivå og ett konsultasjonsmøte på

politisk nivå. Det ble ikke oppnådd enighet i konsultasjonene og tillatelsen ble opprettholdt av Klima

­ og miljødepartementet 19. desember 2016.45

45 For Klimaog miljødeparte­mentets vurderinger vises til https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/sporsmal og svar om gruvedrift

­i­nussir og ulveryggen­ med sjodeponi i­ repparfjorden/id2524927

( Kvalsund kommune omtales ofte som en sjøsamisk kommune. Et betydelig antall av de som er innvalgt i kommunestyret der er innmeldt i Sametingets valgmanntall, deriblant den forrige og den nåværende ordføreren i kommunen. Kommunestyret har så godt som enstemmig gått inn for gruvedrift med sjødeponi. Teller ikke synspunktene til disse angivelige sjøsamene i denne sammenhengen? Skal lokaldemokratiet i en angivelig sjøsamisk befolkning nulles ut i dette tilfellet? Eller regner ikke Menneskerettighetsinstitusjonen disse som sjøsamer?

Jeg må også fortelle at på et direktesendt debattprogram på «NRK-Finnmark», mellom tidligere ordfører i Kvalsund, Ragnar Olsen og tidligere Sametingsråd Silje Muotka, opplyste Olsen at i et møte mellom kommunen og Sametinget om gruvedrift i Kvalsund kommune, så uttalte Sametinget at dersom de hadde fått «urfolksavgift» (skatt direkte til Sametinget) fra gruvedrifta, så ville de ikke ha gått imot gruvedrift i kommunen. Muotka benektet ikke denne opplysningen.

Jeg må også opplyse om at Sametinget har et eget vedtak som går ut på at så lenge de ikke får lovfestet en slik «urfolksavgift» fra gruvedrifta, fra Hedmark til grensen mot Russland, så er de imot gruvedrift i dette området..)

I pressemeldingen i anledning sistnevnte vedtak viste kommunal og moderniseringsminister Jan Tore Sanner til at Regjeringen vil legge til rette for vekst i mineralnæringen. Han uttalte videre at den

planlagte gruvevirksomheten er et av de største mineralprosjektene i Norge og vil gi nye arbeidsplasser og positive ringvirkninger i kommunen og regionen.46

46. Pressemelding 19. desember 2016 fra Klima og miljødepartementet, «Opprettholder tillatelse til gruvedrift i Nussir og Ulveryggen»

Et annet eksempel er dispensasjonen som opprinnelig ble gitt av kommunestyret i

Kvænangen for å etablere oppdrettsanlegg ved øya Spildra. Dispensasjonen ble etter

klage omgjort av fylkesmannen i Troms. I forbindelse med omgjøringen viste ordføreren i

Kvænangen kommune til NRK at begrunnelsen «for å gi dispensasjonen var at oppdrettsnæringa var avhengig av denne strukturen for å kunne fortsette driften i Kvænangen på en god måte. 63 prosent av arbeidsfør befolkning jobber i kommunen. Da trenger man å utvikle private arbeidsplasser».47

47. NRK, «Fylkesmannen sier nei til omstridt oppdrettsanlegg, 29. august 2016.

(Jeg vet om en rekke personer som er av sjøsamisk avstamming som jobber i oppdrettsnæringen.)

Det vernet som menneskerettighetsbestemmelsene redegjort for i punkt 3 gir sjø­samene, gjelder på tilsvarende måte overfor denne type inngrep. Sakene nevnt ovenfor illustrerer problemstillingen, men vil ikke bli vurdert konkret. Her vil vi klargjøre sentrale menneskerettslige problemstillinger ved slike inngrep generelt, som stiller krav forvaltningen må ivareta ved behandlingen av søknader om tiltak som kan medføre inngrep i sjøsamenes fiske.

Sentralt er at ved den konkrete vurderingen av om et inngrep utgjør en krenkelse etter

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, skal det tas hensyn til

kumulative effekter av inngrep som tidligere er gjennomført. Dette innebærer at selv

om det aktuelle inngrepet isolert sett vil ha begrenset innvirkning på retten til fiske, kan

inngrepet sett i sammenheng med tidligere inngrep medføre at tålegrensen blir overskredet. Siden den sjøsamiske kulturen i dag er i en svært sårbar posisjon, innebærer dette at det skal lite til for at terskelen etter artikkel 27 er overskredet.

I tillegg kommer at ved vurderingen av hvilke inngrep staten kan foreta i minoritetenes

rettigheter etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, opererer

ikke FNs menneskerettighetskomité med noen skjønnsmargin. Dette synes å ha vært

tillagt avgjørende vekt i et vedtak av Olje og energidepartementet fra 2016 i en sak som

gjaldt spørsmål om tillatelse til å bygge vindkraftverk:48

48. Olje og energideparte­mentes behandling av klage, «Fred. Olsen Renewables AS – Kalv­vatnan vindkraftverk i Bindal og Namsskogan kommuner – klagesak», 11. november 2016

«Selv om det innenfor folkeretten gjelder et proporsjonalitetsprinsipp, oppstiller folkeretten

en absolutt grense for hvilke tiltak som kan tillates. Der det er berettiget tvil om et tiltak kan

gjennomføres innenfor folkerettens materielle urfolksvern, kan ikke den ordinære samfunnsmessige avveining legges til grunn for om konsesjon skal gis. Konsekvensene av folkeretten kan dermed føre til at det ikke kan gis konsesjon til et tiltak som ellers har en positiv nåverdi i samfunnsøkonomisk forstand

Uttalelsen gjaldt direkte retten til å drive reindrift, men den rettsforståelsen som

kommer til uttrykk gjelder åpenbart tilsvarende for sjøsamers rett til fiske. Hensynet til

nye arbeidsplasser gjennom nyetablering av virksomhet kan derfor ikke tillegges avgjørende vekt i vurderinger av om et inngrep skal tillates dersom inngrepet vil være til hinder for retten til fiske for personer tilhørende den sjøsamiske minoriteten.

Det er heller ingen betingelse at den enkelte sjøsame blir fullstendig forhindret fra fortsatt utøvelse av sin virksomhet for at artikkel 27 skal være overtrådt. Dersom et inngrep innebærer at minoriteten ikke lenger vil ha økonomisk utbytte av virksomheten, foreligger det et brudd på artikkel 27 dersom minoriteten ikke vernes mot inngrepet av norske myndigheter.

For å bevare sjøsamenes materielle kulturgrunnlag er det nødvendig at sjøsamene sikres

formell og reell innflytelse i saker som har konsekvenser for deres rett til fiske også

utenfor selve fiskeriforvaltningen. Samerettsutvalget II uttalte følgende om denne problemstillingen i NOU 2007:13:

«Samerettsutvalget vil også understreke at bruken av de marine områdene må ses i sammenheng. Virksomhet som kan få innvirkning på fisket i sjøsamiske fjorder og kystfarvann, for eksempel oppdrettsvirksomhet, og oppføring og drift av faste installasjoner som sjøkraftverk, omlastingsterminaler og ilandføringsanlegg for petroleum, må planlegges og drives på en slik måte at virksomheten ikke truer fiskestammer eller det biologiske mangfoldet. Det vil for å realisere dette blant annet være viktig at både Sametinget og andre samiske og lokale fiskeriinteresser gis en rolle i de aktuelle beslutningsprosessene49

49.NOU 2007:13 B Den nye sameretten; Utredning fra Samerettsutvalget Del III – kapittel 1624 punkt 22.5.5.2.

En forutsetning for meningsfulle konsultasjoner kan innebære et krav om utredninger

av de inngrep som vurderes foretatt. I tillegg må sjøsamene sikres en reell medbestemmelsesrett (Hva menes med formuleringen «reell medbestemmelsesrett»? En svevende formulering.)

Anbefaling

Lovgivningen må sikre at inngrep som kan innvirke på sjøsamens materielle kulturgrunnlag blir tilstrekkelig utredet.

814

Lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov 1999

Lov av 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (Deltakerloven) 1999

Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett 2005

Lov av 17. juni 2005 nr. 85 om rettsforhold og forvaltning av grunn og natur­

ressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven) 2008

Lov 06. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (Havressurslova)

Forarbeider til lover

Ot.prp.nr.53 (2002–2003)

Om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og natur­

ressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven)

Innst. O. nr. 80 (2004–2005)

Innstilling fra justiskomiteen om lov om rettsforhold og

forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven)

Innst.336 L (2011–2012)

Innstilling fra næringskomiteen om endringar i deltakerloven,

havressurslova og finnmarksloven (kystfiskeutvalet)

Prop.70 L (2011–2012)

Endringar i deltakerloven, havressurslova og finnmarkslova

(kystfiskeutvalet)

Offentlige utredninger

NOU 1984:18

Om samenes rettsstilling

NOU 2007:13

B Den nye sameretten; Utredning fra Samerettsutvalget

NOU 2008:5

Retten til fiske i havet utenfor Finnmark

NOU 2016:26

Et fremtidsrettet kvotesystem

Høyesterettspraksis

Rt. 2008 s. 1764

Internasjonale konvensjoner m.v.

Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de

grunnleggende friheter (1950)

FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering

(1965)

FNs konvensjon 1966 om sivile og politiske rettigheter

(1966)

ILOs konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater

(1989)

FNs erklæring om urfolks rettigheter

(2007)

Avgjørelser fra FNs menneskerettighetskomité

Apirana Mahuika et al. v New Zealand

(2000), Communication No 547/1993.

Länsman II-saken

(2005), Communication No 1023/2001.

Angela Poma Poma v Peru

(2009), Communication No 1457/2006.

Jouni E. Länsman v Finland

(1996), Communication No 671/1995.

Uttalelser fra FN-organer

FNs rasediskrimineringskomite:

Generell kommentar nr. 23 om urfolk ­ General

Recommendation No. 23 (1997): Indigenous Peoples.

FNs spesialrapportør for urfolk:

A/HRC/9/9, FNs dokument 11. august 2008

FNs Permanent Forum on indigenous issues: E/C.19/2010/2:

FNs Permanent Forum on

Indigenous Issues (2010)

FNs menneskerettighetskomité:

CCPR/C/NOR/Q/6, List of issues to be taken up in

connection with the consideration of the sixth periodic report of Norway (CCPR/C/

NOR/6), april 2010

FNs spesialrapportør for urfolk:

A/HRC/18/XX/Add.Y, Report of the Special Rapporteur

on the situation of human rights and fundamental freedoms of indigenous people,

James Anaya, januar 2011

FNs menneskerettighetskomité:

CCPR/C/NOR/6/Add.1, Consideration of reports

submitted by States parties under article 40 of the Covenant, juli 2011

FNs rasediskriminieringskomité:

CERD/C/NOR/CO/21

­22, Consideration of reports

submitted by States parties under article 9 of the Convention. Twenty

­first and twenty

­

second periodic reports of States parties due in 2013 (Norway 21. november 2013

ILOs ekspertkomité:

Direct Request (CEACR) adopted 2014, published 104th ILC session

(2015) (https://www.regjeringen.no/contentassets/c51a2d17daf84ae7bfed

­

bc4c105ef0e2/ekspertkomiteens_direct_request_2015.pdf)

FNs menneskerettsråd:

A/HRC/33/L.25, FNs dokument 26. september 2016.

FNs menneskerettighetskomité:

List of issues prior to submission of the seventh

Periodic Report of Norway. Adopted by the Committee at its 117th session

(20 June–15 July 2016).

Vedtak

Havforskningsinstituttets uttalelse

«

Høring av søknad om tillatelse – Nussir ASA i

Kvalsund kommune

», 6. mars 2012.

Sametingets klage

«

Klage på vedtak ­ Tillatelse til virksomhet etter forurensingsloven for

Nussir ASA

», 8. januar 2016.

Miljødirektoratets

«

Tillatelse til virksomhet etter forurensingsloven for Nussir ASA

»,

16. januar 2016.

Miljødirektoratets oversendelse av klage

, «

Oversendelse av klager på tillatelse etter for

­

urensningsloven til gruvedrift i Nussir og Ulveryggen med deponering av avgangsmasser i

sjødeponi i Repparfjorden

», 9. juni 2016.

Olje- og energidepartementets behandling av klage

, «

Fred. Olsen Renewables AS – Kalv

­

vatnan vindkraftverk i Bindal og Namsskogan kommuner – klagesak

», 11 november 2016.

Rapporter

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet rapport

«

Behandling av Norges

19./20. rapport til Norge om oppfølging av rasediskrimineringskonvensjonen. Avsluttende

merknader fra FNs rasediskrimineringskomité (CERD) Mars 2011

», utgitt september 2011.

Litteratur

Skogvang, Susann Funderud

«

Ny minerallov og rettigheter

», Lov og rett 2010 s. 47

­67.

Skogvang, Susann Funderud

«

Innføringen av fartøykvoter for torsk i kystfiskeflåten i

1990

». Publisert i Natur, rett, historie. Oslo studies in Legal history no 5, 2010,

s. 201

­245.

Ulfstein, Geir

«

Den rettslige betydningen av avgjørelser fra menneskerettslige

konvensjonsorganer

», Lov og rett 2012, s. 552

­570.

Skogvang, Susann Funderud

«

Fiskerettigheter i sjø

­ og fjordområder utenfor Finnmark

­

En innføring i og drøfting av betydningen av Finnmarksloven § 29 første ledd andre

punktum

», september 2014

Nettsider

Pressemelding 13. september 2007 fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet

, «

FNs

erklæring om urfolks rettigheter

». (https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk

­og

­

minoriteter/samepolitikk/internasjonalt

­urfolksarbeid/fns

­erklaring­

om

­urfolks

­

rettigheter/id87024/)

Fiskeri- og kystdepartementet

«

Mandat for Fjordfiskenemnda

», 16. desember 2013.

(https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/dep/nfd/nyheter/2013/fjordfiskenemnda

­ blir

­

oppretta/mandat

­for

­fjordfiskenemnda

­/id748027/)

Utenriksdepartementet

, «Verdenskonferansen for urfolk vedtar et ambisiøst slutt­

dokument» 29. september 2014 (https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/konferanse

­

urfolk/id2001925/)

NRK

, «Fylkesmannen sier nei til omstridt oppdrettsanlegg» 29. august 2016.

(https://www.nrk.no/ troms/fylkesmannen­

sier

­nei

­til ­omstridtoppdrettsan­

legg

­1.13111257)

Pressemelding 19. desember 2016 fra Klima- og miljødepartementet

, «Opprettholder

tillatelse til gruvedrift i Nussir og Ulveryggen». (https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/

opprettholder

­tillatelse

­til­

gruvedrift

­i­nussir

­og

­ulveryggen/id2524800/)

Klima- og miljødepartementet

, «Spørsmål og svar om gruvedrift i Nussir og Ulveryggen

med sjødeponi i Repparfjorden», 19. desember 2016. (https://www.regjeringen.no/no/

aktuelt/sporsmal

­og

­svar

­om

­gruvedrift

­i­nussir

­og

­ulveryggen­

med

­sjodeponi

­i­

repparfjorden/id2524927/)