• Like rettigheter for alle Vi er en tverrpolitisk organisasjon for etnisk og demokratisk likeverd. Alle mennesker har samme rett til medbestemmelse.
  • FNS konvensjon Vi kjemper for FNs rasediskrimineringskonvensjon som forbyr en hver form for etnisk diskriminering.
  • Politiske rettigheter Vi ønsker å synliggjøre en motstand mot at politisk makt og rettigheter blir gitt på etnisk grunnlag.
  • Delt befolkning Finnmarksloven har delt befolkningen i to etter etnisk tilhørighet. Den har skapt demokratisk ulikhet mellom mennesker i en blandet befolkning av finsk, norsk, samisk og svensk opprinnelse.
  • Likeverd og rettigheter Vi kjemper for demokratiet, for likeverdet og for like rettigheter for alle barn som skal vokse opp i det fremtidige Norge.

Artikler og kommentarer

LØNNINGUTVALGETS INNSTILLING MED EDL-KOMMENTARER

Samepolitiske grunnlovsforslag er fremmet og vil bli behandlet i det neste valgte Storting.

 

Nærmest nedenfor er begrunnelsen fra forslagsstillerne til forslagene. Et grunnlovsforslag er det ikke tillatt å endre på underveis. Det må stemmes for eller mot et slikt forslag, slik som det er fremmet.

Forslagene er begrunnet med at Lønningutvalget har fremmet disse. Utvalgets innstilling ble avgitt i 2011.

Derfor finner vi det naturlig å kommentere de opplysninger, betraktninger og påstander som blir framsatt i Lønningutvalgets innstilling om hvorfor disse grunnlovsforslagene bør fremmes.

 

Begrunnelsen fra forslagsstillerne til forslagene er sitert nedenfor

«Grunnloven § 108

Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 108 i Grunnloven om retten til samisk språk, kultur og samfunnsliv.

Bestemmelsen skal erstatte nåværende Grunnloven § 110 a, som lyder:

«Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv

Bestemmelsen bygger på et forslag som ble fremsatt og grundig omtalt i Samerettsutvalgets første utredning, NOU 1984:19 om samenes rettsstilling.

Utvalget (Lønningutvalget, EDL,s merknad) viser til at vekten etter hvert er flyttet fra samene som en minoritet til samene som et urfolk. Norge ratifiserte i 1989 konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Det var klart forutsatt at konvensjonen skulle gjelde for samene i Norge.

Etter utvalgets oppfatning tilsier utviklingen etter at Grunnloven § 110 a ble vedtatt at bestemmelsen bør endres, slik at det fremgår at samene er et folk eller urfolk.

Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises det til Dokument 16 (2011–2012) s. 214 flg.»

Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag som er basert på Menneskerettighetsutvalgets forslag. Alternativ 1 inneholder formuleringen «samene, som urfolk», mens alternativ 2 inneholder formuleringen «det samiske folk».»

 

 

 

FORSLAGENE

«Nåværende § 108 flyttes til nytt kapittel F og får nytt paragrafnummer.

Nåværende § 110 b blir ny § 108 i nytt kapittel E og skal lyde:

Alternativ 1 A (originaltekst):

§ 108: Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at Samerne, som Urfolk, kunne sikre og udvikle deres Sprog, Kultur og Samfundsliv.

Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):

§ 108: Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at samene, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

§ 108: Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at samane, som urfolk, kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv.

Alternativ 2 A (originaltekst):

§ 108: Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at det samiske Folk kunne sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.

Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):

§ 108: Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at det samiske folk kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

§ 108: Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at det samiske folket kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv.»

(Vår merknad: Det er fremmet grunnlovsforslag om å modernisere språket i den norske Grunnloven. Derfor er forslagene fremmet i forskjellige språklige varianter.)

…………………………………………………………………………………………………………

Våre merknader

I begrunnelsene for at forslagene er blitt fremmet, vises det til Lønningutvalgets innstilling. Derfor finner vi det naturlig å kommentere opplysninger, betraktninger og påstander som blir framsatt i Lønningutvalgets innstilling om hvorfor disse grunnlovsforslagene bør fremmes.

Vi har latt Lønningutvalgets tekst være skrevet i svart. Våre kommentarer er skrevet i rødt i parentes inn i teksten. Henvisningene/merknadene i utvalgsrapporten er skrevet i grønt.

 

 

Dokument 16

(2011–2012) Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven

Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven,

avgitt 19. desember 2011

http://www.jus.uio.no/smr/om/nasjonal-institusjon/aktuelle-saker/2012/docs/mr-utvalg-rapport-2012.pdf

 

NEDENFORSTÅENDE TEKST ER FRA LØNNINUTVALGETS INNSTILLING, MED VÅRE KOMMENTARER FELT INN I TEKSTEN

36. Samisk språk, kultur og samfunnsliv

36.1 Innledende bemerkninger

Grunnlaget for norsk samepolitikk i dag er at staten Norge er etablert på territoriet til to folk (I hvilken sammenheng har Stortinget vedtatt dette, eller lovfestet dette? En tvilsom påstand.) – nordmenn og samer – og at begge folkene har den samme rett til og det samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. Samene er et urfolk (Hva legger utvalget i begrepet urfolk? Den umiddelbare og semantiske forståelsen av ordet er jo: «Det aller første folk»), som har et folkerettslig krav på et særlig kulturvern.261 Det forhold at flertallet av samene i verden bor i Norge, gir staten Norge særlige forpliktelser overfor samisk kulturutvikling i vid forstand.262   (Hva legges i formuleringen «kulturutvikling i vid forstand»? Betyr det blant annet at nærmest enhver næringsutøvelse defineres som kultur?)

Grunnloven fikk i 1988 en bestemmelse som pålegger myndighetene å legge forholdene til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv, jf. § 110a. Spørsmålet under dette punktet er om det er ønskelig å endre eller supplere denne bestemmelsen. I lys av utvalgets mandat er det ikke aktuelt å vurdere endringer som svekker vernet av samisk språk, kultur eller samfunnsliv. (Det er intet i menneskerettighetskonvensjonene eller erklæringene som tilsier eller påbyr at Norge må grunnlovsfeste at samene er et folk eller et urfolk, eller for den saks skyld; å nevne samene i grunnloven. )

I dag lyder Grunnloven § 110a som følger: «Det paaligger Statens Myndigheter at læggeForholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»

Bestemmelsen bygger på et forslag som ble fremsatt og grundig omtalt i Samerettsutvalgets første utredning, NOU 1984:19 Om samenes rettsstilling. I sin omtale av forslaget i Innst. S. nr. 147 (1987–1988) fremhevet Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité at bestemmelsen ville føre til at det, i den mest høytidelige og forpliktende form vår rettsorden kjenner, blir anerkjent og trukket konsekvenser av det faktiske forhold at det gjennom Norges historie har eksistert en egen samisk folkegruppe i vårt land ( Hvilken tidsperiode av Norges historie? Finnes det sikre bevis for at samene fantes i Norge før siste halvdel av 1500-tallet?). Bestemmelsen var ment å understreke de norske myndigheters ansvar for at den samiske kultur ( Det er store problemer med, eller umulig, å definere hva som er norsk kultur, for ikke å snakke om hva som er samisk kultur. Hva kjennetegner samisk kultur i dag? Hva skiller denne kulturen i dag, fra den øvrige kulturen i Norge.) blir opprettholdt og gitt mulighet til videre utvikling.

261. Se for eksempel Innst. 108 S. (2010–2011) fra kommunal og forvaltningskomiteen om Sametingets virksomhet 2009, hvor det fremgår at alle partiene i Stortinget, unntatt Fremskrittspartiet, deler dette grunnsyn.

262. Se St.meld. nr. 28 (2008–2009), punkt 1.1. Dokument 16 – 2011–2012

På prinsipielt grunnlag skulle bestemmelsen fastslå berettigelsen av at det gjennomføres spesielle tiltak for å nå dette mål.

Komiteen pekte videre på at betydningen av bestemmelsen ville ligge i dens verdi som markering av et prinsipp, og at det i første rekke skulle være Stortinget og regjeringen som skulle tolke og anvende den. Bestemmelsen var også ment å innebære en viss rettslig forpliktelse for statens myndigheter.

Den skulle eksempelvis beskytte mot en påtvungen assimilasjonspolitikk overfor det samiske mindretall. Derimot understreket komiteen at bestemmelsen ikke skulle endre rettstilstanden mht. samenes eller andres rettigheter til land og vann.

Grunnloven § 110a er dermed først og fremst retningsgivende for Stortinget og regjeringen, og deres tilretteleggingsplikt er oppfylt gjennom en rekke lover. Særlig sentral er lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven). Loven fastsetter at den samiske folkegruppen skal ha et eget landsomfattende sameting valgt av og blant samene, og den gir rett til opplæring i samisk og til bruk av samisk språk i domstoler og i forvaltningen.

Opplæringsbestemmelsen suppleres av regler i opplæringsloven kapittel 6 om opplæring i og på samisk. Også reindriftsloven 15. juni 2007 nr. 40 bør nevnes, se lovens § 1 hvor det blant annet heter at reindriften skal bevares som et viktig grunnlag for samisk kultur og samfunnsliv. Videre er lov 17. juni 2005 nr. 85 om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven) sentral. Loven har som formål å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur(Dette er et lovfestet påbud om etnisk eller avstammingsrelatert forskjellsbehandling. Det samiske skal gis forrang ved interessekonflikter. Hvordan skal ordet særlig i lovparagrafen ellers forstås? Styresammensetningen i Fefo er det samme.), reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv, jf. § 1. Også andre lover inneholder bestemmelser av særlig betydning for samisk språk, kultur og samfunnsliv. En viktig milepæl var avtalen om konsultasjoner mellom regjeringen og Sametinget, inngått i mai 2005. (Dette er også en bestemmelse som gir samer eller de som er av samisk avstamming, et permanent, politisk privilegium. Dette fordi de blant annet er blitt tildelt retten til, i siste instans, etter at høringsrunder om lovforslag er avsluttet, å kunne sette seg ned bak lukkede dører, og forhandle med det aktuelle departement om hvordan forslag til en lovtekst skal utformes.)

I tiden etter vedtakelsen av Grunnloven § 110a har det vært lagt økende vekt på samenes rettigheter. Samerettsutvalget har utredet retten til land og vann ikke bare i Finnmark – som ledet til finnmarksloven – men også i tradisjonelle samiske områder i resten av landet, se NOU 2007:13 og NOU 2007:14. I tillegg er samiske spørsmål behandlet i en rekke offentlige utredninger, herunder utredninger om fiskeriforvaltning og fiskerirettigheter,263 samisk naturbruk og naturforvaltning generelt,264 petroleumsvirksomhet,265 og plan- og bygningsrett.266 Også Makt- og demokratiutredningen behandlet samiske spørsmål. 267

Selv om Grunnloven § 110a først og fremst retter seg mot regjering og Storting, kan prinsippet som kommer til uttrykk i bestemmelsen, få betydning ved tolkningen av lover og ved anvendelse av sedvanerettslige regler, for eksempel som en retningsgivende bestemmelse for forvaltningens skjønnsutøvelse.

Grunnloven § 110a er tidvis blitt vist til i saker for Høyesterett.268

36.3 Internasjonalt menneskerettighetsvern

Da Grunnloven § 110a ble forberedt, var det særlig SP artikkel 27 som sto sentralt.269 Bestemmelsen lyder: «In those States in which ethnic, religious or linguistic minorities exist, persons belonging to such minorities shall not be denied the right, in community with the other members of their group, to enjoy their own culture, to profess and practise their own religion, or to use their own language.» (Vi kan ikke se at denne artikkelen påbyr å skrive inn i grunnloven at samene er for «folk» eller for «urfolk» å regne, eller for den saks skyld; å nevne samene i grunnloven.)

Etter hvert er vekten flyttet fra samene som en minoritet til samene som et urfolk. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, vedtok i 1989 konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. (Konvensjonen gjelder etter vår mening ikke for to typer befolkningsgrupper, men for en type befolkningsgrupper, og det er for innfødte stammefolk. Se eget vedlegg.) Da Norge ratifiserte konvensjonen i 1990, var det klart forutsatt at konvensjonen skulle gjelde for samene i Norge.270 ( Justisdepartementet understreket i forarbeidene til ratifikasjon av C169, at en ratifikasjon ikke ville ha noen internrettslige eller innenrikspolitiske konsekvenser. Det samme gjorde saksordfører Karita Bekkemellem i debatten, fra Stortingets talerstol, da Stortinget anbefalte ratifikasjon av konvensjonen. Hovedbegrunnelsen for å ratifisere C169 var at en slik ratifikasjon ville være med på å støtte opp om og hjelpe slike befolkningsgrupper ute i verden, som konvensjonen var myntet på.)   Konvensjonen er bare ratifisert av 22 stater. Likevel må dens hovedprinsipper kunne anses som uttrykk for alminnelig internasjonal urfolksrett.271 (Kan man snakke om «alminnelig internasjonal urfolksrett» når bare 22 stater har ratifisert konvensjonen? En tvilsom påstand.)

Hovedprinsippet i konvensjonen er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, samt myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette. Konvensjonen har bestemmelser om urfolks rett til selv å bestemme over sin kulturelle utvikling, til å lære og bruke eget språk og til å opprette egne institusjoner til å representere seg overfor myndighetene. Konvensjonen anerkjenner videre urfolks ønsker om og behov for kontroll over egne institusjoner, sin egen livsform og økonomiske utvikling. Dette innebærer en anerkjennelse av urfolks ønske om å opprettholde og videreutvikle sin egen identitet, språk og religion innen rammen av de statene de lever i.

261. Se for eksempel Innst. 108 S. (2010–2011) fra kommunal og forvaltningskomiteen om Sametingets virksomhet 2009, hvor det fremgår at alle partiene i Stortinget, unntatt Fremskrittspartiet, deler dette grunnsyn.

262. Se St.meld. nr. 28 (2008–2009), punkt 1.1.

263. NOU 2005:10, NOU 2006:16 og NOU 2008:5.

264. NOU 2004:28 og NOU 2007:14.

265. NOU 2003:32.

266. NOU 2003:14.

267. NOU 2003:19.

268. Sakene som har vært avgjort så langt, har ikke foranlediget noen inngående vurdering av bestemmelsens rekkevidde. I Rt. 2008 s. 1789 (dissens 3-2) benyttet mindretallet bl.a.

Grunnloven § 110a som et argument for å tillegge samisk sedvane vekt ved fortolkningen av et mulig straffansvar, se dommens avsnitt 48.

269. NOU 1984:18 s. 445.

270. Se Innst. S. nr. 197 (1989–1990).

271. Se NOU 2007:13 Den nye sameretten s. 214.

Konvensjonen har videre bestemmelser om blant annet landrettigheter, sysselsetting og arbeidsliv, opplæring, trygd og helse.

(Den fremstillingen som utvalget gir av C169 om hvem konvensjonen er myntet på, er motsigelsesfull, svevende, vag, upresis, mangelfull og gal. Den er som sådan ikke noe annet enn en usjølstendig gjengivelse av den statlige, offisielle vulgærversjonen.)

Barnekonvensjonens artikkel 17, 29 og 30 har særlige plikter for statene knyttet til urfolkbarns språk, religion og kultur. Det bør også nevnes at FNs generalforsamling 13. september 2007 vedtok en erklæring om urfolks rettigheter. Erklæringen er ikke folkerettslig bindende, men vil legge viktige føringer i det videre arbeidet for å fastslå hvilke rettigheter urfolk har. Erklæringen vil særlig få betydning i de land der det bor urfolk, og som ikke har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169. Den inneholder bestemmelser om rett til selvbestemmelse, kulturvern, konsultasjoner og deltakelse i beslutningsprosesser. ( FN har i erklæringen om «indigenous peoples» ikke forklart nærmere hvem disse «innfødte folk»/»indigenous peoples» er. Dette av den enkle grunn at medlemslandene i FN ikke klarte å bli enige om en mer avgrenset, folkerettslig definisjon av begrepet indigenous peoples. Da Norge stemte for erklæringen i FN, uttalte Norge i sin stemmeforklaring at bestemmelsene/ordningene som erklæringen foreslår ”ansees ivaretatt gjennom gjeldende ordninger og rettigheter i henhold til norsk lov.) Foruten disse særlige reguleringene av urfolks rettigheter forbyr SP artikkel 2 og 26, EMK artikkel 14 og ØSK artikkel 2 nr. 2 å diskriminere på bakgrunn av avstamning og nasjonal eller etnisk opprinnelse. (Vi må her også påpeke at «FNs konvensjon mot alle former for rasediskriminering» er svært så relevant i denne sammenhengen. Vi må her spesielt påpeke at i artikkel 1 i konvensjonen heter det blant annet:

”I denne konvensjon betyr uttrykket "rasediskriminering" enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet område av det offentlige liv.”

Det er i denne sammenhengen særlig viktig å merke seg formuleringen: “ I denne konvensjon betyr uttrykket "rasediskriminering” enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse…"

Videre heter det i samme artikkel at «Særlige tiltak som settes i verk utelukkende for å sikre tilfredsstillende framgang for visse rasegrupper, etniske grupper eller individer som trenger slik beskyttelse som kan være nødvendig for å sikre at disse grupper eller individer på like vilkår skal kunne nyte og utøve menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, skal ikke anses som rasediskriminering forutsatt at tiltakene ikke fører til at det opprettholdes særlige rettigheter for forskjellige rasegrupper, og at de ikke fortsettes etter at de mål tiltakene tok sikte på, er oppnådd.». (Understrekningen er gjort av oss)

Det er aldri blitt problematisert eller vurdert fra statlig hold, om varige særfordeler, i lovs form eller på andre måter, til samene eller de som er av samisk avstamming, er et brudd med disse nevnte bestemmelsene. Dette på tross av at man i NOU 1984:18 «Samenes rettsstilling» s. 294 skriver at… «når det gjelder positiv diskriminering, kan Konvensjonen påberopes som støtte for å bringe samenes totale situasjon opp på samme nivå som for øvrige norske statsborgere. Hvorvidt man kan fortsette med positiv diskriminering overfor samer etter at dette nivå er oppnådd er uklart»)

Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter bør også nevnes. Den ble vedtatt av Europarådets ministerkomité i 1994, og Norge ratifiserte konvensjonen i 1999. Rammekonvensjonen er den første juridisk bindende multilaterale avtalen om vern av nasjonale minoriteter. I forbindelse med ratifikasjonen ble det slått fast at samene oppfyller kriteriene for å kunne regnes som nasjonal minoritet i henhold til konvensjonen. Sametinget har imidlertid uttalt at samene ikke ønsker å bli omfattet av Norges politikk overfor nasjonale minoriteter, under henvisning til at samenes rettigheter etter ILO-konvensjon nr. 169 går lengre, jf. St.prp. nr. 80 (1997– 1998) og St.meld. nr. 15 (2000–2001).(De ønsker å bli behandlet som en superminoritet som dermed, politisk og rettslig står over andre minoriteter i Norge.) Folkerettslig er Norge likevel bundet av rammekonvensjonens forpliktelser, også overfor samene.

36.4 Andre lands konstitusjoner

Det samiske folk har tilhørighet til fire stater på nordkalotten; Norge, Sverige, Finland og Russland.

Den finske Grundlagen 17§ tredje ledd gjelder samenes, romfolkets og andre gruppers rett til å bevare og uvikle sitt språk og sin kultur. Samenes status som urfolk fremheves. Bestemmelsen lyder: «Samerna såsom urfolk samt romerna och andra grupper har rätt att bevara och utveckla sitt språk och sin kultur. Bestämmelser om samernas rätt att använda samiska hos myndigheterna utfärdas genom lag. Rättigheterna för dem som använder teckenspråk samt dem som på grund av handikapp behöver tolknings- och översättningshjälp skall tryggas genom lag.»(Hva legger lovgiverne i Finland i begrepet urfolk?)

Den svenske Regeringsformen 1 kapittel 2 § ble endret i 2010 på dette punkt, og lyder fra 1. januar2011: «Samiska folkets och etniska, språkliga och religiösa minoriteters möjligheter att behålla och utveckla ett eget kultur- och samfundsliv ska främjas.»

Også den svenske bestemmelsen gjelder både samer og etniske, språklige og religiøse minoriteter. Før endringen var ikke samene nevnt uttrykkelig i bestemmelsen. Endringen begrunnes slik:272

«Syftet med Grundlagsutredningens forslag är att betona samernas särskilda ställning bland de nationella minoriteterna. (…) For att tydligare spegla samernas särställning och ge uttrykk för att samerna inte bara är en minoritet utan även ett urfolk (Svenskene har vanligvis benyttet ordet «ursprungsfolk» hva legger man her i ordet «urfolk» ? ) bör bestämmelsen ges en annan utformning än den utredningen föreslår. I enlighet med Samerådets förslag bör det samiska folket omnämnas särskilt i målsättningsstadgandet…. »

I den russiske konstitusjonen er det samiske folk ikke særskilt omtalt, men i artikkel 3 er det fremhevet at det er det multinasjonale folk i Russland som danner grunnlaget for statens makt, og i artikkel 19 finnes et generelt forbud mot diskriminering på grunnlag av bl.a. nasjonalitet, språk og opprinnelse.

36.5 Utvalgets vurdering

36.5.1 GENERELT

Utvalget besøkte i 2010 Sametinget. I samtaler med sametingsrådet, gruppelederne og administrasjonen ba utvalget om synspunkter på Grunnloven § 110a. Det ble gjennomgående gitt uttrykk for tilfredshet med bestemmelsen, men pekt på som ønskelig at samenes stilling som urfolk ble fremhevet i Grunnloven. Det ble i samtalene også gitt uttrykk for ønske om grunnlovsfesting av Sametinget og av samiske barns rett til opplæring i og på samisk.

I dag er Sametinget og samiske barns rett til opplæring i og på samisk lovfestet i sameloven og i opplæringsloven. Det er tale om et nokså detaljert regelverk.

Etter utvalgets oppfatning vil det samsvare best med mandatet, som understreker at Grunnloven skal inneholde de allmenngyldige menneskerettsprinsippene,(Det finnes intet i menneskerettighetene som påbyr at samene må nevnes i den norske Grunnloven.) at Grunnloven inneholder det generelle prinsippet om vern og utvikling av samisk språk, kultur og samfunnsliv, mens virkemidlene for dette fremgår av ordinær lov. Grunnlovsfesting av Sametinget og barns rett til opplæring i og på samisk er derfor ikke nærmere vurdert av utvalget.

Den internasjonale utviklingen og rettsutviklingen i Norge, Sverige og Finland etter at Grunnloven § 110a ble vedtatt, gjør imidlertid at utvalget har funnet grunn til å vurdere forslaget om å fremheve samenes stilling som urfolk i Grunnloven. 272. Prop. 2009/10:80 s. 190.Dokument 16 – 2011–2012

36.5.2 SAMER SOM URFOLK

Det finnes ingen generell, internasjonalt akseptert definisjon av urfolk. Typiske kjennetegn for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av. Som regel har de også en egenartet kultur basert på naturressursene, og de har en kultur som sosialt, kulturelt og språklig skiller seg fra den dominerende befolkningens.(Den overveldende delen av de som står innmeldt i Sametingets valgmanntall skiller seg ikke ut fra den øvrige befolkningen i Norge når det gjelder språk, seder, skikker, levesett og livsanskuelse.)

Urfolk utgjør ofte også en minoritet i landet, men dette gjelder ikke alltid. I flere stater i Latin-Amerika utgjør urfolket et betydelig flertall av befolkningen. ( Men da kan det jo ikke samtidig være slik som det hevdes rett ovenfor? Nemlig at «Typiske kjennetegn for urfolk, er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av»!!!. )

ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater definerer urfolk på følgendemåte i artikkel 1 nr. 1b: «(...) peoples in independent countries who are regarded as indigenous on account of their descent from the populations which inhabited the country, or a geographical region to which the country belongs, at the time of conquest or colonisation or the establishment of present state boundaries and who, irrespective of their legal status, retain some or all of their own social, economic, cultural and political institutions.»

Betegnelsen «urfolk» i folkerettslig forstand betyr altså ikke at vedkommende folk må ha vært de første menneskene på stedet, eller at dette arkeologiske eller kulturhistoriske spørsmålet er avgjørende for hvem som i dag har rett til hva. Etter ILO-konvensjon nr. 169 er det sentrale om noen nåværende gruppe har en tilknytning til et bestemt område fra før de nåværende statsgrenser ble etablert i det aktuelle området. (Hvis det er dette som er det sentrale, så må vi påpeke at både kvener/finner og nordmenn bodde i de samme områdene da grensene ble trukket og er følgelig også for «urfolk» å regne.)Det rettslig relevante for Norge er derfor samenes tilstedeværelse tilbake til 1600/1700-tallet, ikke hvilke forbindelser det er til steinalderfolket for 10 000 år siden.

Samene er også en etnisk, kulturell og språklig minoritet. Det som skiller urfolk fra de nasjonale minoritetene, er i hovedsak urfolks tilknytning til sine tradisjonelle landområder.273(Har ikke også kvener og nordmenn tilknytning til sine tradisjonelle områder?)

(Lønninutvalgets beskrivelse av hva som legges i begrepet urfolk er ufullstendig, svært vag, til dels selvmotsigende, mangelfull og direkte feil. Man må forvente at når et utvalg foreslår at et nytt begrep - «URFOLK» - skal implementeres i den norske Grunnloven, så blir det gitt en klar, presis og entydig beskrivelse av dette ordet. Dersom ordet «urfolk» skrives inn i grunnloven, vil begrepet få en grunnlovsmessig juridisk kraft. En uklar eller uriktig beskrivelse av begrepet, vil gi en uryddig, juridisk tilstand.

Dette blir desto viktigere når det ikke finnes noen felles internasjonal forståelse av ordet «urfolk».

( Se for øvrig vårt vedlagte notat: «Hvem er ILO konvensjon nr. 169 ment å gjelde for?»)

Vi vil i denne sammenheng også rette oppmerksomheten mot at i norsk oversettelse av «Håndbok om ILO-KONVENSJON NR 169 OM URFOLK OG STAMMEFOLK (1989)», utgitt av ILO i 2003, kan man på side 7 lese blant annet «Kjennetegn ved urfolk inkluderer:- kultur og levemåte som er forskjellig fra de andre delene av den nasjonale befolkningen, f.eks. deres levebrød, språk, sedvaner og lignende».

På side 24 kan man lese at: «Urfolk og stammefolks skikker og tradisjoner er svært sentrale elementer i deres liv. De utgjør en integrert del av urfolk og stammefolks kultur og identitet og skiller seg fra det nasjonale fellesskapets skikker og tradisjoner. Dette kan inkludere å tilbe sine forfedre, religiøse eller åndelige seremonier, muntlige tradisjoner og ritualer som har blitt overlevert gjennom mange generasjoner. Mange seremonier involverer offer til ære for naturånder for å opprettholde balanse i naturen.»

Man bør i denne sammenhengen merke seg at ILO, i sin ovenfor nevnte håndbok på side 7, i en kommentar, til artikkel 1.1. som angir kriterier for hvem konvensjonen er ment å gjelde for, skriver at «ILO fokuserer på den nåværende situasjonen, selv om historisk kontinuitet også er viktig.»

Se: http://www.e-pages.dk/grusweb/28/

Helt avslutningsvis må vi her vise til at i NOU 1984:18 «Samenes rettsstilling» som var ledet av «samenes venn» Carsten Smith, kan man lese på side 336 at «Hvis man senere skulle lykkes i å utvikle en ny konvensjon for urbefolkninger, må de norske myndighetene på det tidspunktet vurdere hvordan den samiske minoritet hos oss forholder seg til den definisjon som dermed vil bli fastlagt. Dette kan ikke bedømmes på forhånd.»

Denne påpekningen er aldri blitt fulgt opp av myndighetene når det gjelder den nye konvensjonen (C169) som kom i 1989, 5 år etter nevnte NOU.   Årsaken til dette er nok at man på myndighetshold er pinlig klar over at de i Norge som er av samisk avstamming, ikke tilfredsstiller de kriteriene som er satt i ILO konvensjon nr. 169 om hvem konvensjonen er ment å gjelde for.)

I Høyesteretts plenumsavgjørelse i Selbusaken fra 2001 uttales det at det ikke er tvilsomt at samene etter definisjonen i ILO-konvensjonen har status som urfolk i Norge.274

(Etter vår mening er denne opplysningen villedende. Dette fordi domsslutningen i Selbudommen ikke henviser til ILO konvensjon nr.169, men kun bygger på reindriftsloven § 2 første ledd 3. punktum og alders tids bruk. Derfor blir Matningsdal uttalelse om at «Det er ikke tvilsomt at samene etter denne definisjonen har status som urfolk i Norge, og at våre folkerettslige forpliktelser overfor dem etter konvensjonens artikkel 14 også gjelder i Sør-Trøndelag.” å anse som en slengbemerkning, i jussens latin et obiter dictum.

Se for øvrig vårt vedlegg «Høyesteretts dom i Selbusaken»)

En ytterligere understrekning av dette gir innledningen til konsultasjonsavtalen mellom regjeringen og Sametinget inngått 11. mai 2005, som lyder: «Som urfolk har samene rett til å bli konsultert i saker som kan få direkte betydning for dem.»275

Samene er altså anerkjent som urfolk i Norge. En grunnlovsendring på dette punkt vil synliggjøre og konsolidere denne anerkjennelsen, samt tydeliggjøre at samene er et eget folk i Norge med eget språk og egen kultur. En slik konsolidering vil innebære at samene omtales som folk eller urfolk i grunnlovene i alle de nordiske land hvor samene bor.

(At samene blir karakterisert som folk i den svenske Grunnloven og som urfolk i den finske Grunnloven er i seg selv ikke et argument for å gjøre det samme i Norge. Stortinget har et sjølstendig ansvar til å gjøre seg opp sin egen mening om den saken. Dersom man skal lene seg, på et usjølstendig vis, til det andre stater gjør, så burde jo Norge si opp ILO konvensjon nr. 169 med den begrunnelse at verken Sverige, Finland eller Russland har ratifisert denne konvensjonen.)

Siden samene allerede er anerkjent som urfolk, vil en slik endring i utgangspunktet ikke innebære noen ny rettstilstand. Den vil imidlertid innebære at et simpelt flertall i fremtiden ikke kan gå tilbake på anerkjennelsen av samer som urfolk. Det vil i så fall kreve grunnlovsendring.

(Å grunnlovsfeste at en befolkningsgruppe er i en bestemt sosialantropologisk tilstand vil være en svært tvilsom grunnlovsmessig handling.)

Det er mulig at en synliggjøring av samene som folk eller urfolk i Grunnloven kan aktualisere spørsmålet om betydningen av bestemmelsene i SP og ØSK felles artikkel 1 om folkenes rett til selvbestemmelse. Bestemmelsene er blant annet omtalt i Samerettsutvalgets NOU 2007:13, særlig i relasjon til samers landrettigheter.276 Det påpekes der at SP artikkel 1 utvilsomt har rettslig betydning for urfolk (Denne SP-artikkelen har betydning for alle befolkningsgrupper i Norge.), men at uttalelsene fra FNs menneskerettskomité i begrenset utstrekning bidrar til forståelsen av det rettslige innhold i artikkel 1.277

Etter utvalgets oppfatning bør ikke dette være til hinder for at samene omtales som et folk eller urfolk i Grunnloven. For det første gjelder ikke Grunnloven § 110a rett til selvbestemmelse, men til vern om og utvikling av språk, kultur og samfunnsliv. For det andre er det liten grunn til å anta at den plikt som påligger staten etter SP og ØSK felles artikkel 1, ikke er oppfylt. Det kan vises til at FNs menneskerettskomité, som overvåker statenes oppfølging av SP, blant sine observasjoner om Norge i 2006 ønsket velkommen konsultasjonsavtalen av 11. mai 2005 mellom regjeringen og Sametinget, samt finnmarksloven, som oppfølging av artikkel 1 og 27.( Den norske regjering og det norske Storting har et sjølstendig ansvar for å utrede og vurdere om lover og ordninger strider mot blant annet FNs konvensjon mot alle former for rasediskriminering. Dette har aldri skjedd i samepolitiske sammenhenger. Dette på tross av at visse samepolitiske lover og ordninger ligger i den statlige rasismens grenseland eller er direkte rasistisk.)

Det kan også vises til at prinsippet om samenes rett til selvbestemmelse er i tråd med Norges holdning over flere år, men at det samtidig er en klar forutsetning at utviklingen av samisk selvbestemmelse skal skje innenfor rammen av én eksisterende uavhengig og demokratisk stat, samt innenfor Norges eksisterende geografiske grenser.278

Etter utvalgets oppfatning tilsier utviklingen siden Grunnloven § 110a ble vedtatt at Grunnloven § 110a bør endres slik at det fremgår at samene er et folk eller urfolk.

Mulige formuleringer kan være: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at det samiske Folk kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»

(Det er en felles, alminnelig og offisiell oppfatning i Norge om at formuleringen «det norske folk» betyr «alle statsborgere i staten- eller landet Norge». Da må følgelig formuleringen «det samiske folk» bety «alle statsborgerne i staten eller landet …..???

Dessuten bor det samer i flere land enn i Norge.

Formuleringen «det samiske folk» er derfor en formulering uten mening som kolliderer med forståelsen av formuleringen «det norske folk» og bør derfor ikke skrives inn i Grunnloven.

Det er heller ikke gitt noen forklaring på hva som er mangelfullt med formuleringen «den samiske Folkegruppe» i dagens § 110a i Grunnloven. Hva vil i tilfelle være den juridiske forskjellen på formuleringen; «den samiske Folkegruppe» og formuleringen; «det samiske Folk»?)

273. Fremstillingen er basert på omtale av urfolksbegrepet på www.regjeringen.no/nb/dep/fad/tema/samepolitikk.

274. Rt. 2001 s. 769, på s. 790–791.

275. Se også St. meld. nr. 28 (2008–2009), punkt 1.3.2.

276. Se NOU 2007:13 s. 179 flg.

277. Se NOU 2007:13 s. 185.

(eller)

«Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at samene, som urfolk, kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»

Utvalget finner at den siste av disse formuleringene best får frem hensikten med endringen. I tråd med utvalgets forslag til ny del E om menneskerettigheter foreslås samtidig 110-serien i Grunnloven opphevet. Bestemmelsen om samenes rett til kultur, språk og samfunnsliv foreslås derfor flyttet til en ny § 108.

36.6 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at Grunnloven

§ 110a oppheves, og at ny Grunnloven § 108 skal lyde: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at Samerne, som Urfolk, kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv. »

Se for øvrig særmerknad fra utvalgets medlem

Carl I. Hagen, jf. punkt 11.4.2.